EU som miljøpådriver – kan komme til å bruke flere sanksjoner

Et hovedvirkemiddel for reduksjon av klimagasser, er en kvotehandel-ordning som alle land er bundet til å delta i. Norge er tilsluttet systemet. Tanken bak ordningen er at man skal bruke økonomiske virkemidler for å få til utslippsreduksjoner til lavest mulig kostnad. Bedrifter med klimautslipp må ha kvoter som svarer til deres utslipp. For bedrifter som kjøper kvoter, øker kostnadene forbundet med utslippene. De vil derfor over tid redusere sine utslipp. For noen virksomheter vil det være mest lønnsomt å redusere forurensningene og selge kvotene til andre. EU-kommisjonen fører tilsyn med at bestemmelsene for kvoteordningen blir fulgt.

I tillegg til kvoteordningen fastsetter EU både direktiver og forordninger for å begrense CO2-utslipp direkte. Det kan være utslippskrav til fossile kjøretøy, krav om redusert energiforbruk i husholdningsapparater og boligisolering.

Utvidet og dyrere kvoteordning

Kvotehandel-systemet har hittil omfattet industri, petroleumsutvinning og luftfart. Ordningen blir nå utvidet til også å omfatte skipsfart. Den viktigste endringen i dette kvotesystemet de nærmeste årene, vil være en reduksjon i antall kvoter, noe som vil presse prisene oppover og stimulere til større utslippskutt enn i dag.  

EUs klimapolitikk er både strammere og mer forpliktende enn det som følger av Paris-avtalen.

Christian Hambro
Spaltist

Kvotehandel-systemet hadde til å begynne med relativt liten effekt, fordi kvotene var billige. Kvoteprisen har økt fra om lag 100 kroner per tonn CO2 i 2018, til nærmere 700 kroner i dag. En videre prisoppgang på kvotene vil komme. Hvor mye og hvor raskt beror på flere omstendigheter, bl.a. hva EU bestemmer seg for. En dobling eller mer fram til 2030 er sannsynlig.

Ny kvoteordning

Transportsektoren, landbruk og bygg- og anleggssektoren faller utenfor dagens kvoteordning. EU har vedtatt en parallell kvoteordning for disse sektorene, som ennå ikke har trådt i kraft. Det er disse sektorene som henger etter når det gjelder utslippsreduksjoner. I dette parallelle systemet vil kvoteplikten bli pålagt leverandøren av fossile brensel til de aktuelle virksomhetene. Leverandørene vil velte kvotekostnadene over på kundene. Slik blir det til slutt forurenseren som må betale for kvotene. Norge vil trolig etablere denne supplerende kvoteordningen de nærmeste årene. Etableringen av en ny kvoteordning endrer ikke målene for utslippsreduksjonene. 

Gjenoppretting av skadet miljø – nye regler kommer

Klimaendringene som kommer, vil skade miljøet. Det fremgår av Green Deal at det ikke er tilstrekkelig å begrense videre ødeleggelse av biosfæren, men at skadene nå er så omfattende at det bør iverksettes gjenopprettende tiltak, så å si vinne tilbake miljøgoder. Et eksempel på gjenoppretting finnes i Stavangers energiplan. I dag er det helsefarlig å spise fisk fra byfjorden. Stavanger tar sikte på å rense opp fjorden slik at innbyggerne igjen kan fange og spise fisk fra den. EU vil trolig vedta en forordning i 2024 som forplikter statene til gjenoppretting av skadete biotoper. (Regulation on nature restoration) 

Vi har mye ubebygget areal i Norge, men utviklingen går i gal retning også hos oss, slik at gjenoppretting er et aktuelt tiltak også her til lands. Klimarisikoutvalget har for eksempel pekt på at mens 50 prosent av Norge var villmark for 100 år siden, er det bare 12 prosent igjen. NRK har nylig fått fram at det har vært minst 44.000 naturinngrep de siste 5 årene, noe som innebærer at 79 kvadratmeter natur så å si har forsvunnet per sekund.

Naturforordning blir en del av EØS-avtalen

Hovedprinsippet i den nye forordningen fra EU vil være at statene innen 2030 skal ha tiltak på plass for gjenoppretting av miljøet som dekker 20 prosent av land-og sjøområdene. Innen 2050 skal alle områder med behov for restaurering være dekket av tiltak. For landområder, kysten, ferskvann og det marine økosystemet er målsettingen at tiltak skal dekke 30 prosent av økosystemene som ikke er i god stand i 2030, med videre forbedring til 60 prosent i 2040 og 100 prosent i 2050. 

Gjenoppretting av naturen er i og for seg ikke noe nytt tiltak.

Christian Hambro
Spaltist

Forordningen omfatter også grøntarealer i byer og tettsteder, hvor stor del av arealet der som skal være dekket av trekroner, tiltak for pollinerende insekt-bestander, biomangfold i jordbrukets økosystemer og egne regler om restaurering av skog. Forordningen legger opp til at landene må legge fram sine planer for restaurering av økosystemer for Kommisjonen, som etter behov kan slå ned på manglende oppfølging. Forordningen vil bli en del av EØS-avtalen. 

Gjenoppretting av naturen er i og for seg ikke noe nytt tiltak. Ambisjonen følger av naturmangfold-konvensjonen (Kunming-Montréal-rammeverket for naturmangfold, som gjerne kalles naturavtalen) og de såkalte Aichi-målene som er utarbeidet i den forbindelse. Miljødirektoratet har arbeidet aktivt på dette feltet i flere år. EU arbeider også med gjenoppretting. Det nye er at forordningen vil være bindende og tidfestet, og omfatte mange typer gjenoppretting.

Mer statlig styring?

Det finnes ikke noen oversikt over hva forordningen om gjenoppretting vil bety for Norge. Dette vil trolig bli avklart i en stortingsmelding om biomangfold i 2024. Forordningen vil også reise noen nye styringsspørsmål. På den ene siden er det Norge som stat som er ansvarlig for at forordningen blir gjennomført. På den annen side vil kommunene få et hovedansvar for identifisering og gjennomføring av tiltak. Vi verdsetter det kommunale selvstyret. På den annen side vet vi at lokale økonomiske ønsker kan gå på tvers av miljøhensyn, at kommunenes kunnskaper om biomangfold varierer, og at en del små kommuner ikke har ressurser til å stå imot sterke utbyggingsinteresser. Bygging i strandsonen kan illustrere problemet. 

I Norge har det vært en omfattende bygging i strandsonen i de mer befolkete områdene. I Sverige har det vært langt mindre.

Christian Hambro
Spaltist

Norge og Sverige vedtok på 1970-tallet om lag samme regler, der utgangpunktet var forbud mot bygging nær stranden. Utviklingen har imidlertid vært svært forskjellig i de to landene. I Norge har det vært en omfattende bygging i strandsonen i de mer befolkete områdene. I Sverige har det vært langt mindre. Det skyldes trolig at mens det i Norge er kommunene som kan gi dispensasjon fra byggeforbudet, er det i Sverige länet (Statsforvalteren) som kan gi dispensasjon. Länet er restriktivt og lar seg i liten grad påvirke av lokale næringslivsinteresser. Det er ikke uten grunn at Miljødirektoratet i sitt forslag til forbud mot bygging i myr legger dispensasjonsmyndigheten til statsforvalteren, og ikke kommunene.