Myten om den domstolstyrte klimapolitikken

Mye rett, men ikke mer domstol

Det stemmer at miljø- og klimapolitikken i økende grad er regulert ved lovgivning og kodifisert i rettsregler. Dette har likevel ikke resultert i en klar maktforskyvning fra den lovgivende til den dømmende makt.

Både domstolkommisjonen og nyere juridisk forskning fastslår at miljøsaker utgjør en marginal del av domstolenes totale saksmengde. Selv i de sakene som faktisk havner i domstolene, er dommerne tilbakeholdne i sin prøving. At norske domstoler har tatt over for politikerne i klimasakene, er en misvisende overdrivelse. 

Oppfatningen om en domstolstyrt klimapolitikk kan delvis forklares med en velkjent kognitiv bias. Vi overvurderer betydningen av det synlige og spektakulære, og undervurderer det som skjer jevnt og uten mediedekning. Klimasakenes høye symbolverdi og massive mediedekning kan gi inntrykk av en mer aktiv domstol enn det som faktisk er tilfellet.

Utviklingen skjer i hovedsak utenfor domstolene, og i økende grad i forvaltningen.

Susanne Haaland
Jurist, Civita

På andre rettsområder med klare politiske grenseflater – som skatterett og utlendingsrett – er domstolene langt mer aktive, men det utløser ikke tilsvarende kritikk. Det tyder på at narrativet om en domstolstyrt klimapolitikk drives mer av sakens synlighet og polariserende karakter, enn institusjonelle realiteter. Om rettslig overprøving oppfattes som illegitimt eller nødvendig, avhenger dessuten ofte av om man er enig i resultatet.

Til tross for flere rettsregler på klimaområdet, og at det i prinsippet åpner for domstolskontroll, materialiseres ikke denne muligheten i praksis. Utviklingen skjer i hovedsak utenfor domstolene, og i økende grad i forvaltningen.

En styrket forvaltning

Det store flertallet av miljø- og klimarelevant rettsanvendelse skjer ikke i rettssalene, men i planprosesser, konsesjoner, enkeltvedtak og forskrifter. Nesten alle konflikter avgjøres administrativt og stopper i klageordninger eller nemnder, altså under den utøvende makt.

Utviklingstrekket er at klima- og miljørettens rettsregler i hovedsak anvendes og konkretiseres av forvaltningen. Det er her den faktiske maktutøvelsen ligger.

Makten er altså ikke flyttet fra politikerne til domstolene, men i betydelig grad forskjøvet seg fra åpne politiske beslutningsprosesser til forvaltningsbasert rettsanvendelse. Det er et helt annet og mindre debattert maktskifte. 

Domstolene er formelt sentrale, men reelt marginale

Fenomenet er ikke unikt for klimasaker. Tvert imot er domstolene marginale i de fleste forvaltningssaker i Norge, også sammenlignet med andre land. Selv om domstoladgangen formelt sett er vid, gjør kostnads- og tidsbarrierer at den i praksis er begrenset.

Når domstolene sjeldent brukes, svekkes ikke bare deres rolle, men også rettsstatens løpende kontroll med forvaltningens maktutøvelse. Det svekker muligheten for å påse at forvaltningen holder seg innenfor de rettslige rammene de er bundet av, og øker sjansen for at feilaktig forvaltningspraksis sementeres. 

Klimapolitikken i Norge kan neppe sies å være domstolstyrt.

Susanne Haaland
Jurist, Civita

Reell adgang til domstolsprøving er en forutsetning for en velfungerende rettsstat. Dette må gjelde i et bredt spekter av saker, også når mindre ressurssterke parter er involvert.

Enhver som vil trekke på rettstats- og demokratihensyn bør rette blikket sitt hit, snarere enn å hevde at domstolene utøver for mye makt. Bruken av rettsliggjøringsargumentet for å avvise domstolsprøving er altså et paradoks i dette tilfellet. I forvaltningssaker i dag er problemet sjelden for mye domstol, men at domstolene for sjelden får prøve sakene.

Klimapolitikken i Norge kan derfor neppe sies å være domstolstyrt. Den er i økende grad forvaltningsstyrt, med begrenset rettslig kontroll.