Forsker: Lekket russisk rapport anbefaler å bruke atomvåpen mot Nato

En lekket rapport til den russiske presidentadministrasjonen anbefaler at Russland vurderer å bruke taktiske atomvåpen mot utvalgte Nato-land, for eksempel Polen, for å få Vesten til å bremse støtten til Ukraina.

Videre anbefaler rapporten, i et språk som høres ut som en oppskrift på et folkemord, at Russland oppretter et program for å «gjenbosette én til to millioner mennesker fra Ukraina» i Sibir, samt at store deler av Ukraina etter at en fredsavtale er inngått, blir redusert til å være et råvareproduserende område, der man «avvikler all transport, energi, og industriell infrastruktur».

Rapporten er forfattet av Sergej Karaganov, Dmitrij Trenin, Fjodor Lukjanov, Aleksandr Kramarenko. De tre første er noen av de mest toneangivende russiske statsviterne. Den siste er tidligere russisk ambassadør i London, nå politisk analytiker.

Karaganov står som hovedforfatter av rapporten, og store deler av teksten bærer preg av hans språkbruk. Selv om det er uklart om, og i så hvilken, innflytelse rapporten kan få på den russiske utenriks- og sikkerhetspolitikken, er den et vitnesbyrd om en bekymrende radikalisering av den offentlige debatten i Moskva.

Preventivt bruk av atomvåpen

Rapporten anbefaler at Russlands utenrikstjeneste bruker enhver mulighet til å overbevise Kina, sine andre Brics-allierte, og det globale sør om «muligheten (og ønskeligheten og uunngåeligheten) for å starte begrensede atomangrep mot Nato-land» som aktivt støtter den ukrainske regjeringen i krig mot Russland.

Hensikten med et slikt preventivt angrep er å gjenopprette den kjernefysiske terrorbalansen, slik at Vesten, akkurat som under den kalde krigen, begynner å frykte Russland igjen, og derfor vil nedtone støtten til Ukraina.

Anbefalingen kommer i kjølvannet av en større offentlig russisk ekspertdebatt om mulig russisk bruk av taktiske atomvåpen i Ukraina-konflikten, som fant sted i juni.

Russiske massemedier viser jevnlig innslag om hvordan store deler av for eksempel Storbritannia ville slutte å eksistere ved et russisk atomangrep

Jørgen Meedom Staun
Universitetslektor, Forsvarsakademiet

I et innlegg med tittelen «En vanskelig, men nødvendig beslutning» argumenterer Sergej Karaganov for at den amerikanske atomparaplyen over Vest-Europa er en bløff, siden USA uansett ikke vil svare igjen, og dermed risikere en altutslettende atomkrig med Russland. For som han skriver er ikke USA villig til å bytte ut den polske byen Poznan med den amerikanske byen Boston.

«Fienden må vite at vi er villige til å levere et forebyggende angrep som gjengjeldelse for alle hans tidligere og nåværende aggresjonshandlinger, for å unngå at vi glir inn i en global termonukleær krig.» Deretter spør han retorisk hva som vil skje hvis Vesten ikke trekker seg tilbake:

«I så fall blir vi nødt til å ramme en rekke mål i en rekke land, for å bringe de som har mistet forstanden til fornuft».

Uttalelsene fikk raskt en rekke russiske statsvitere til å reagere. For eksempel Ivan Timofejev, fra MGIMO Universitet i Moskva, som advarte om at Karaganovs tolkning av de vestlige elitene som svake, splittet, og i utgangspunktet inkompetente, var feil.

Hva om Vesten ikke kommer til fornuft, spurte han, men i stedet klatrer opp på atomopptrappingsstigen med Russland, og svarer igjen med et stort konvensjonelt angrep, for eksempel fra et opprustet og sterkt patriotisk Polen. Det risikerer å ende med «en katastrofe med titalls millioner ofre i Russland, Europa, og Amerika», vurderte han.

Kjernefysisk utpressing

Nå er det ikke noe nytt at den russiske eliten bruker atomutpressing.

I de første dagene av den russiske invasjonen i 2022 advarte Putin om at han hadde satt de kjernefysiske styrkene i «spesiell alarmberedskap», og truet med at enhver som forsøkte å blande seg i invasjonen ville merke konsekvenser i en skala «de aldri har sett før i deres historie».

De russiske massemediene, for eksempel tv-stasjonen Kanal 1, viser med jevne mellomrom innslag som handler om hvordan for eksempel London og store deler av Storbritannia ville slutte å eksistere ved et russisk kjernefysisk angrep.

Den offisielle russiske doktrinen for anvendelse av atomvåpen tillater i prinsippet kun at atomvåpen anvendes, hvis «selve statens eksistens er i fare». I den kjernefysiske doktrinen fra 2020, som spesifiserer linjen fra den militære doktrinen fra 2014, listes det opp en rekke begivenheter som kan utløse en russisk bruk av atomvåpen:

• «Pålitelig data om avfyring av ballistiske missiler, som angriper Den Russiske Føderasjonen og/eller dens alliertes territorier.»
• «En motstanders bruk av atomvåpen eller andre typer av masseødeleggelsesvåpen mot Den Russiske Føderasjon og/eller dens allierte.»
• «Angrep fra en motstander mot kritisk statlige eller militære anlegg i Den Russiske Føderasjon, hvis avbrudd vill undergrave atomstyrkenes reaksjonshandlinger.»

Spørsmålet, som vestlige analytikere spør seg selv, er om «statens overlevelse» skal forstås som hele Russlands overlevelse, inkludert befolkningen. Altså, skal det være landet som sådan som må trues med sin overlevelse. Eller om det er nok at regimets overlevelse er truet, før man vil bruke atomvåpen. I tillegg er det selvsagt alltid usikkert om styret har til hensikt å følge sine egne regler.

Risiko for feiltatte beslutninger

Inntil videre har Putin uttalt at det slettes ikke er behov for å bruke atomvåpen i Ukraina-konflikten.

Samtidig har USA signalisert gjennom uoffisielle kanaler at dersom Russland skulle bestemme seg for å bruke atomvåpen mot Ukraina, så vil de amerikanske styrkene ramme alt russisk utstyr og personell som de kan se på ukrainsk jord og i Svartehavet, med konvensjonelle midler.

Det virker som at deler av den russiske eliten har overbevisst seg selv om at USA bløffer, og at de ikke har stamina til en kjernefysisk eskalering

Jørgen Meedom Staun
Universitetslektor, Forsvarsakademiet

Og hvis Russland angriper et Nato-land har man også gang på gang sagt høyt og tydelig at det vil utløse Natos musketer-ed. Men slik som med all avskrekking, er det ikke sikkert at motparten forstår budskapet.

I alle fall virker det som at deler av den russiske analytiske eliten har overbevist seg selv om at USA bløffer, og at de svake og moralsk fordervede vestlige eliter ikke har stamina til en kjernefysisk eskalering.

Det store spørsmålet er om noen av de mekanismene som gjør at Putin og den militære ledelsen fikk en forkortet oppfattelse av Ukrainas motstandsvilje forut for invasjonen i februar 2022 – som fikk Kreml til å tro at det ville være en lett kamp å okkupere og beseire Ukraina – også risikerer å spille inn her.

Hva om det også denne gangen er analytikere og rådgivere, som representerer de indre kretsene rundt Putin, som er enige i Karaganovs og de andres analyse, eller ikke tør å si toppen imot. Er det en risiko for igjen å ta en katastrofalt mangelfull beslutning?

Plan for folkemord?

Rapporten tar ikke bare opp atomspørsmålet, men diskuterer også feil og mangler ved russisk utenrikspolitikk, inkludert krigen i Ukraina. Noe av det vanskelige med en fredsavtale i Ukraina er ifølge forfatterne at befolkningen, i løpet av de 30 årene de klarte å være uavhengige, har gjennomgått «en massiv ideologisk indoktrinering».

Derfor anbefaler rapporten at det er «nødvendig å annektere de sørlige og østlige Dnepr-regionene i det nåværende Ukraina, etterfulgt av en intens ideologisk indoktrinering».

Men, skriver forfatterne, «ikke annekter det meste av høyre bredde (vest for elven Dnepr, red.anm.), men avvikle transport-, energi- og industriell infrastruktur, og gjør regionen (muligens dele den med naboene) til en råvareproduserende område».

I tillegg anbefaler rapporten at det opprettes et program for «gjenbosetting av en til to millioner mennesker fra Ukraina» i Sibir. Til å konstruere den nødvendige infrastrukturen, inkludert å «betydelig intensivere byggingen av transportruter, spesielt forbindelseslinjer mellom Russland, Asia og det arktiske hav», kan man lønnsomt bruke «krigsfanger» og «personer dømt for forbrytelser under konflikten i Ukraina» – «det har alltid vært tilfellet i Russland».

---

Denne kommentaren ble først publisert i Altinget Danmark, og er oversatt av Nora Didriksen.