En av de «glemte sakene» blant norske velgere

Siden februar i år har nyhetsbildet i Norge og verden vært preget av Russlands angrep, og krigen i Ukraina. Krigens alvorlige konsekvenser først og fremst for Ukrainas befolkning, men også for den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa, er godt kjent for de fleste. Dette er en ny situasjon for norske velgere og for norsk politikk mer allment. Men, er velgerne påvirket av situasjonen? Hvilken betydning har krigen i Ukraina på politikk og velgeratferd her hjemme?

Effektene av krigen påvirker

Krigen har mange effekter, blant annet i økte energipriser og inflasjon. Disse forholdene påvirker velgerne, som i stor grad vender tommelen ned til den sittende regjeringens håndtering av utfordringene.

Regjeringspartiene Ap og Sp har falt mer på meningsmålingene enn noen tidligere regjering har gjort det første året etter valget, i hvert fall så lenge vi har hatt meningsmålinger. Det er altså mulig å se en indirekte sammenheng mellom krigen i Ukraina og velgerbevegelser i Norge, selv om andre årsaksforhold spiller inn. 

Få velgere har i denne perioden vektlagt forsvars- og utenrikspolitikk når de stemmer – men dette kan være i endring. 

Johannes Bergh
Valgforsker

Hva med de mer direkte effektene? Tenker velgerne på krig, sikkerhets- eller utenrikspolitikk når de forholder seg til norsk politikk? Har velgernes holdninger til disse spørsmålene blitt endret etter krigsutbruddet?

Forsvarspolitikk var ikke viktigst

Det har ikke vært gjennomført noe valg i Norge etter krigsutbruddet, men det har det i våre naboland Sverige og Danmark. Svenske valgforskerkollegaer har undersøkt hvilke saker som var viktige for velgerne og finner at helse, skole/utdanning samt lov og orden var de viktigste sakene ved valget. Forsvarspolitikk var blant de minst viktige sakene i Sverige, selv om det var noen flere som nevnte denne saken i 2022 enn i det forrige valget i 2018. {{image:2071:L}}

Vi har foreløpig ikke sammenliknbare tall fra det danske valget i november, men lite tyder på at krig, forsvars- eller utenrikspolitikk var viktige saker der heller. Det var de innenrikspolitiske sakene som dominerte.

Hva sier norske velgere?

Slik har det stort sett også vært i Norge helt siden avslutningen av den kalde krigen. Få velgere har i denne perioden vektlagt forsvars- og utenrikspolitikk når de stemmer – men dette kan være i endring. Figuren viser to indikatorer på dette. For det første viser den prosentandelen av velgerne som ved valgene oppgav utenriks og/eller forsvarspolitikk som en viktig sak for deres stemmegivning.

Tallene går helt tilbake til den første norske valgundersøkelsen i 1957. Den gangen svarte 18 prosent av velgerne at disse sakene var viktige. Andelene varierte gjennom de ulike valgene på 1960-, 1970-, og 1980-tallet, men forsvars- og utenrikspolitikk var viktig i hele perioden.

Mot slutten av den kalde krigen, i 1989, svarte under 2 prosent av velgerne at disse sakene var viktige. Siden da har saken aldri vært viktig for mer enn 4 prosent av velgerne. Forsvars- og utenrikspolitikk er en av de «glemte sakene» blant norske velgere de siste tiårene.

Ved flere av stortingsvalgene under den kalde krigen spurte valgforskerne Henry Valen og Bernt Aardal velgerne om de mente det var fare for krig i Norge. Andelene som mente det var «stor» eller «nokså stor» fare for krig fremgår av figuren. Frykten for krig var høyst reell i perioden før 1989. Det var særlig tydelig i 1981, under en anspent periode med opprustning på begge sider av jernteppet. Så mange som 44 prosent av de norske velgerne mente da at det var fare for krig i Norge. I 1989 hadde andelen sunket til 7 prosent, og siden har ikke spørsmålet blitt stilt i valgundersøkelsen.

I mai i år fikk Institutt for samfunnsforskning gjennomført en spørreundersøkelse hvor vi stilte det samme spørsmålet igjen. Da svarte 21 prosent at det var fare for krig – et nivå som ligger nært de fleste valgene under den kalde krigen, og mye høyere enn i 1989. Det har altså kommet en viss krigsfrykt inn i den norske befolkningen etter Russlands angrep på Ukraina.

Ikke økt støtte til myndighetene

Har dette påvirket andre holdninger og oppfatninger i befolkningen? Mine kolleger Jan Paul Brekke og Audun Fladmoe har fulgt befolkningens holdninger til innvandring og integrering før og etter invasjonen i februar, og funnet at folk i tiden etterpå ble mer positive til innvandring og ønsket at Norge skulle ta imot flere flyktninger, men også at effekten dabbet noe av etter noen måneder. Andre undersøkelser viser at det er lite som tyder på endrede holdninger til for eksempel EU i denne perioden. Og vi ser jo heller ingen tydelig «rally around the flag»-effekt; altså økt støtte til myndighetene i en vanskelig tid. Snarere tvert imot. Tilliten til og oppslutningen om regjeringen har gått ned. 

Færre vil ha en sterk leder – som tøyer grensene

Men, på ett område ser vi en endring. I valgundersøkelsen har vi på ulike måter målt oppslutning om autoritære politiske ideer. En nokså mild påstand av den typen lyder: «En sterk leder er bra for Norge, selv om lederen tøyer reglene for å få ting gjort». I tidligere undersøkelser, for eksempel i 2017, svarte omtrent en tredjedel (35 prosent) at de var enige i den påstanden. 

En sterk leder som tøyer reglene for å få ting gjort fremstod ikke lenger som like attraktivt for velgerne. Kanskje gir spørsmålet assosiasjoner til en «sterk leder» i Russland.   

Johannes Bergh
Valgforsker

Liknende andeler har vi fått når vi har stilt spørsmålet på andre og litt sterkere måter. En betydelig del av velgerne ser altså ut til å like ideen om en «sterk leder». Men dette kan også være i endring. Vi gjentok spørsmålet i mai i år. Andelen som var enige hadde da falt til 18 prosent. En sterk leder som tøyer reglene for å få ting gjort fremstod ikke lenger som like attraktivt for velgerne. Kanskje gir spørsmålet assosiasjoner til en «sterk leder» i Russland. 

Dette kan være de viktigste konsekvensene av krigen i Ukraina for velgeratferd her hjemme: den har bevisstgjort velgerne i spørsmål som har med krig, sikkerhet og demokrati å gjøre. Likevel er det lite som tyder på at disse spørsmålene avgjørende ved norske valg i overskuelig fremtid.