Frontfagsmodellen er kjønnsnøytral

I sitt tilsvar til meg opprettholder Unios leder Steffen Handal sin kritikk av frontfagsmodellen. Han erkjenner modellens bidrag til å sikre konkurranseevne og makroøkonomisk stabilitet (og det er bra!), men viser til at modellen fungerer slik at rammen, dvs. lønnsveksten, settes av mannsdominert industri, og slik låser relative lønnsforskjeller.

Men at industrien forhandler først skyldes ikke at det jobber menn der, men at industrien er utsatt for hard internasjonal konkurranse, og derfor ikke kan betale annet i lønn enn den har lønnsevne til. Slik er det i alle land, ikke bare i Norge. Og kvinnene i industrien får samme lønnsvekst som mennene.

Det som gjør vår lønnsdannelse annerledes enn de fleste andre lands, er at industriens lønnsvekst danner norm for de oppgjørene som følger etter. Formålet er at skjermede sektorer ikke skal overby industrien i kampen om arbeidskraften. Slik gjør modellen industrien konkurransedyktig både i varemarkedene ute og i arbeidsmarkedet hjemme. 

Om vi rent hypotetisk hadde hatt et annet frontfag enn industrien, ville implikasjonen uansett vært den samme.

Øystein Dørum
Sjeføkonom, NHO

Modellen er dessuten fleksibel. Innenfor forhandlingsområdene kan det gis ulike tillegg. Så sant rammen holdes, kan eksempelvis sykepleiere gis høyere lønnsvekst enn lærere.

Ting er i endring

Om vi rent hypotetisk hadde hatt et annet frontfag enn industrien, ville implikasjonen uansett vært den samme: Likeartet lønnsutvikling for brede grupper over tid – uavhengig av kjønn. Slik bidrar lønnsdannelsen til å understøtte et samfunn preget av relativt små forskjeller, og høy tillit. I tillegg til å sikre konkurranseevne og balanse i utenriksøkonomien og bidra til høy sysselsetting og lav ledighet.

Handal utfordrer meg og andre til å ta debatten om hvordan hensynet til konkurranseevne kan kombineres med behovet for likelønn og rekruttering til velferdsyrkene. Svaret på det fortjener mer plass enn jeg har her, men noen stikkord er at arbeidsmarkedet fortsatt er kjønnsdelt, der flere menn enn kvinner jobber i private bedrifter, og der flere menn enn kvinner jobber heltid og tar lederjobber, som også avspeiler skjevdeling av oppgavene på hjemmebane.

Men ting er i endring, om enn kanskje ikke så raskt som ønsket. For snaut femti år siden tok over 50 prosent flere menn enn kvinner høyere utdanning, nå er forholdet motsatt. Det preger også arbeidslivet. Eksempelvis er nå tre av fem av de best betalte helsearbeiderne – legene – nå kvinner. Denne utviklingen vil prege arbeidslivet (og lønnsstatistikken) også fremover.