Frontfaget hever kvinnelønna

For det andre: Forskere ved ISF har vist at kvinner og menn ikke tjener like mye i samme jobb, med samme erfaring og utdanning. Det tyder på at det skjer diskriminering på arbeidsplassene.

Løsningen på dette ligger i en strengere praktisering av den lovpålagte aktivitets- og redegjørelsesplikten, der virksomheter selv må kartlegge og stå til rette for kjønnsforskjellene sine.

For det tredje: En langt større andel kvinner jobber deltid sammenlignet med menn. Dette gir mindre penger å leve for, men også mindre penger per time du er på jobb. LO jobber derfor for at retten til heltid skal være reell. 

Lønnsgapet øker særlig etter at kvinner føder barn, og derfor jobber LO for en familiepolitikk som understøtter kvinners arbeidsdeltakelse, som for eksempel gode barnehager og skolefritidsordninger. 

Dersom offentlig sektor over tid har høyere lønnsvekst enn resten av økonomien, så trues hele frontfagsmodellen.

Henriette Jevnaker
1. nestleder, LO

For det fjerde: Frontfagsmodellen har sikret at lønnsnivået samlet sett er svært likt mellom offentlig og privat sektor. Dette er grunnen til at for eksempel forskere ved ISF finner at hvilken sektor du jobber i, har veldig lite å si for å forklare lønnsgapet mellom kvinner og menn.

Sammenligner vi for eksempel medianlønnen i kommunesektoren med medianlønnen i privat sektor, så ligger månedslønnen 20 kroner høyere i privat sektor. Det er ikke all verden. Median lønnsnivå for statsansatte ligger betydelig høyere fordi det jobber så mange med høy utdanning i staten.

Det er ikke sånn at folk flest i privat sektor tjener mye mer enn de som jobber i det offentlige, selv om noen gjør det. Det er frontfagsmodellen som har sikret dette. Den gjør at alle får ta del i verdiskapingen i en svært lønnsom og godt organisert industri. Det løfter hele offentlig sektors lønninger, der det jobber mange kvinner.

For det femte: Ser vi på lønnsforskjeller mellom yrker, blir forskjellene større. Lønnsgapet kan delvis forklares med at det er mange kvinnedominerte yrker i offentlig sektor med et lavere lønnsnivå, og mange mannsdominerte yrker med et høyt lønnsnivå. Her er det altså et spørsmål om fordeling av lønn mellom yrkesgrupper, ikke mellom sektorer. 

Unio tar til orde for å gi et ekstra lønnsløft til enkelte kvinnedominerte grupper i offentlig sektor gjennom å bryte med frontfagsmodellens rammer. Selv om mange av disse yrkene utgjør bærebjelkene i velferdsstaten og fortjener en god lønn, trenger samfunnet alle yrkesgrupper.

Det er ikke en enkel oppgave å i fellesskap bestemme oss for hvilke grupper som fortjener mer lønn, og hvem som ikke gjør det. Men siden offentlig sektors gjennomsnittlige lønnsnivå er svært likt privat sektor, bør oppgaven med å fordele lønnsveksten til ulike yrkesgrupper i offentlig sektor heller ligge til tariffpartene. Det er ingenting med frontfagsmodellen som hindrer det.

Frontfagsmodellen gir også rom for at tariffområder som har blitt hengende etter, kan få mer i senere oppgjør. For eksempel så vi at kommuneansatte endte opp med en lavere lønnsvekst enn andre under pandemiårene, og denne sektoren fikk derfor et ekstra lønnsløft i 2023.

Utfordringen vi står overfor er at dersom offentlig sektor over tid har høyere lønnsvekst enn resten av økonomien, så trues hele frontfagsmodellen. Og blant de som har aller mest å tape på det, er nettopp offentlig sektor og kvinnene som jobber der. 

De som argumenterer for å bryte med logikken i frontfagsmodellen, bør ikke ta lett på hva som kan være konsekvensene.

Henriette Jevnaker
1. nestleder, LO

Frontfagsmodellen er et skjørt uenighetsfellesskap der vi har tegnet opp noen retningslinjer for lønnsdannelsen. Det betyr at dersom for eksempel kommuneansatte har høyere lønnsvekst enn andre sektorer over tid, så er det ikke gitt at andre sektorer vil akseptere det. Om noen sektorer over tid bryter med frontfaget, hva holder da de andre delene av arbeidslivet tilbake fra å kreve stadig mer? Det er mange mannsdominerte næringer med høy lønnsomhet som har mye å vinne på en slik lønnskonkurranse.

Mer lønn til alle kan høres flott ut. Men konsekvensen av det vil være at de delene av økonomien som konkurrerer med utlandet, mister konkurranseevne. Da får Norge mindre å selge og vi blir alle fattigere.

Når Unio skriver at «LO og NHO forsvarer dagens praktisering av modellen med urokkelig lojalitet», er det fordi det ikke har kommet frem forslag til hvordan modellen kan praktiseres annerledes, uten å samtidig rokke ved hele byggverket. Og det har vi ikke råd til.

Vi mener at de som argumenterer for å bryte med logikken i frontfagsmodellen, ikke bør ta lett på hva som kan være konsekvensene. Mer markedsstyring av lønn, eller at vi stoler på at det skal være et politisk flertall på Stortinget som til enhver tid vedtar et lønnsnivå i offentlig sektor som sikrer likelønn, vil definitivt ikke sikre kvinners lønn over tid på samme måten som frontfagsmodellen har vist seg å gjøre.

Det er heldigvis mange tiltak for å redusere lønnsgapet, der vi ikke samtidig sager over greina vi sitter på. Sikre at alle tar del i hele verdiskapingen, slik at ikke noen få på toppen i privat sektor forsyner seg av kaka før alle andre. Styrke aktivitets- og redegjørelsesplikten for å hindre kjønnsdiskriminering på arbeidsplassen. Skape reell heltidskultur. Og prioritere likelønn og lavlønn i tariffarbeidet.