GRID-Arendal: Skal oljelobbyen bestemme innholdet i ny plast-traktat?

Mye uthalingstaktikk

Klima- og miljødepartementet inviterte til et innspillsmøte om traktaten høsten 2022, for å sikre at alle relevante interessenter ble hørt i prosessen. Rett før møtet hadde en stor gruppe forskere underskrevet et opprop hvor de forlangte at den nye traktaten skal basere seg på vitenskap, altså ikke synsing eller ønsketenkning. Møtet var interessant, ikke minst fordi det ble klart at en ny traktats suksess ikke nødvendigvis avhenger av hvor mange land som underskriver den, men hvor modige man tør å være. 

GRID-Arendal har fulgt prosessen rundt traktaten, den såkalte INC-prosessen, som nå er mer enn halvveis. I slutten av april skal det fjerde forhandlingsmøtet finne sted i Canada, og hvorvidt resultatet blir vellykket, gjenstår å se. De tidligere forhandlingsmøtene har vært preget av mye uthalingstaktikk. Mange knep er blitt brukt for å vanne ut den traktaten som verden så sårt trenger. Særlig blant oljeproduserende land har det blitt brukt mange diplomatiske midler for å forhale prosessen. Man har ikke engang kunnet enes om en «forhandlingsprotokoll».

Disse forhandlingene er de første om en miljøtraktat hvor man ikke er enige om å la flertallet bestemme, dersom man ikke kan oppnå konsensus i en sak. Det betyr i praksis at hvert eneste land kan nedlegge veto, og dermed hindre den fremgangen som man nettopp på grunn av den stramme tidsrammen trenger.  

Det ble klart at en ny traktats suksess ikke nødvendigvis avhenger av hvor mange land som underskriver den, men hvor modige man tør å være.

Maria Dalby og Lars Stordal
GRID-Arendal

Massiv motkampanje

CIEL (Senter for internasjonal miljølovgivning) lagde en oversikt etter siste forhandlingsmøte, som viste at 143 lobbyister fra kjemi- og oljeindustrien deltok på INC-3, en økning på 36 prosent fra INC-2. Fra de små landenes delegasjoner deltok 70 personer, og 38 forskere deltok på samme møte. Det blir spennende å se hvordan tallene utvikler seg for INC-4 og -5.

Utfordringen er at når store industriinteresser er så massivt til stede, med deres ressurser, sliter sivilsamfunnsorganisasjoner (NGOer), forskere og miljøaktivister med å få deres budskap ut til delegatene. Center for Climate Integrity (CCI) avslørte nylig, via lekkede dokumenter, at det har vært en PR-kampanje fra fossilindustrien rettet mot dette. De hevder i rapporten The Fraud of Plastic Recycling at oljeindustrien og plastindustrien har bedratt offentligheten i flere tiår og forårsaket plastavfallsproblemet. Det er selvfølgelig viktig å skjelne mellom norsk virkelighet og den amerikanske, og hvilke aktører som faktisk har gjort hva.

I GRID-Arendal opplever vi at vi utsettes for en massiv kampanje fra aktører som vi kan se har tilknytning til disse selskapene, når vi deler våre rapporter om plastproblematikken. Det er bra med en dialog om hva som bør gjøres, men her ender vi opp i diskusjoner rundt om det i det hele tatt er en utfordring med plast, eller hvorvidt UNEP (FNs miljøprogram) er en kriminell organisasjon. Det er ingen tjent med. 

Vil at naturens stemme blir hørt

En ny traktat handler ikke om et totalforbud mot plast. Det handler om å finne løsninger på en global miljøutfordring, som hvert enkelt land ikke kan løse alene. Forhandlingene bør derfor handle om å få produksjonen ned til et bærekraftig nivå og begrense bruken av kjemiske tilsetningsstoffer, så vi sikrer at plasten vi omgir oss med, ikke er farlig for naturen og helsen vår. Videre handler det om å forme plastprodukter slik at de lettere kan gjenbrukes og resirkuleres. 

Det handler om å finne løsninger på en global miljøutfordring, som hvert enkelt land ikke kan løse alene.

Maria Dalby og Lars Stordal
GRID-Arendal

GRID-Arendal har det siste året jobbet aktivt med delegasjoner fra fem vestafrikanske land for å sikre oss at de vet hva som vil gagne deres land best. Ikke ut fra et økonomisk perspektiv, men ut fra naturens premisser. Vi kan ikke la kjemi- og oljeindustrien diktere fremtidens miljøtraktater. Problemene er altfor store til det, og uten modige politiske beslutninger, vil vi mangle handling.

FNs miljøprogram jobber intenst for å legge til rette for at forhandlingene skal ende opp i en traktat ved årets slutt. Men det er få som tør å si «når» vi får en traktat; I stedet snakkes det om at vi «forhandler» en traktat. Dette viser med tydelighet at vi har en utfordring som flere bør få øynene opp for og involvere seg i. Utfordringen er å få landet en traktat, samt hvor ambisiøs den blir. Vi vil at naturens stemme blir hørt, klart og tydelig.