Gunn Marit Helgesen: Gode velferdstjenester – også i fremtiden

Hvorfor er vi opptatt av fleksible løsninger?

Pasient- og brukerrettigheter har trolig bidratt til å øke nivået på velferdstjenestene. Det er bra. Gode og trygge helse- velferds og omsorgstjenester til innbyggerne er et selvsagt mål for KS og for kommunal sektor.

Men dagens rettighetslovgivning påvirker organiseringen av tjenestene ved at den utgjør en begrensning for kommunens mulighet til å prioritere tjenester ut fra lokale forhold. Styrkes retten for en gruppe, vil denne prioriteringsutfordringen øke.

Styrkes retten for en gruppe, vil denne prioriteringsutfordringen øke.

Med de demografiendringene vi har foran oss de nærmeste årene, kommer vi ikke unna diskusjoner og prioriteringer rundt hvordan vi organiserer tjenestene. Den diskusjonen blir viktig for at kommunesektoren fortsatt skal klare å levere gode velferdstjenester i fremtiden.

For kommunal sektor er et hovedspørsmål hvordan helsepersonellet, og den arbeidskraften vi har tilgjengelig, brukes i tiden fremover. Innretter vi tjenestene mye rundt én til én eller flere tjenesteytere til én person, vil det påvirke hvor mange andre som kan få tjenester.

Vil ikke ha tak på antall boenheter

Vi har ikke grunnlag for å si at yngreomsorg fortrenger eldreomsorg. Men vi er bekymret for hvordan vi skal møte demografiendringene samtidig som vi ser at veksten i yngreomsorgen øker.

Brukergrupper med økt bistandsbehov har først og fremst somatiske lidelser med behov både for omfattende behandling og pleie, inkludert brukere som får pleie i terminalfase. Brukere med rusproblemer og/eller psykiske helseutfordringer, blant annet unge med alvorlige spiseforstyrrelser, har imidlertid også økt og gitt utslag på kostnadsveksten i senere år.

Vi har ikke grunnlag for å si at yngreomsorg fortrenger eldreomsorg.

Det er et uttalt politisk mål at personer med utviklingshemming skal bo i mest mulig vanlige boliger og motta nødvendige tjenester der. Et høyt antall samlokaliserte boenheter skal unngås. 

Generelt er det ønskelig at flere eier egen bolig. Målet er god integrering i lokalsamfunnet. Det er vi helt enig i. Men å sette et absolutt tak er vi ikke enige i. Det finnes løsninger hvor det kan bygges smått i det store, det vil si at boenheter kan ligge i samme område, men med ulike innganger og løsninger som tar hensyn til normalisering og integrering.

Mangel på arbeidskraft vil komme til å begrense tjenesteutviklingen mer enn mangel på penger. Da blir spørsmålet hvordan vi skal bruke de personellressursene vi har på en måte som kommer alle brukere med behov for tjenester til gode. Mer detaljstyring på feltet vil ikke gi de mulighetene for lokale løsninger som vi vil være avhengig av fremover. 

Hva er alternative satsinger?

Det jobbes med å skape ulike sosiale fellesskap og nye boligløsninger for å forebygge ensomhet. Det må vi støtte. Vi trenger alle sosiale fellesskap.

Et stabilt tilbud over litt tid kan bety en bedre tilværelse for den enkelte. 

Vi trenger en større satsing på universell utforming for at flere med funksjonsnedsettelser skal kunne delta i samfunnet på lik linje med andre. Hvorfor har vi ikke større oppmerksomhet om bedre velferdsteknologi og hjelpemidler som støtte til å leve aktive liv?

Vi har bedt om at spesialisthelsetjenesten må øke døgnkapasiteten for personer med alvorlig psykiske lidelser og samtidige ruslidelser. Et stabilt tilbud over litt tid kan bety en bedre tilværelse for den enkelte. Det kan også påvirke hvor mye tjenester som kommunal sektor gir til denne gruppen. Riktig tilbud på riktig nivå er også en del av denne diskusjonen.

Utfordrende diskusjoner

Selvsagt er det mange brukere som skal ha enetilbud av ulike hensyn fremover også. For kommunesektoren er ikke dette et enten eller. Utfordringen ligger i hvordan vi skal fordele helse- og omsorgstjenester også i fremtiden, hvis retten til å velge bolig eller tjenesteorganisering uavhengig av økonomiske, personellmessige og arbeidsgiverhensyn forsterkes ytterligere.

Sosial ulikhet i helse er en stor utfordring i helsetjenestene, og kan også vise seg som manglende tilgang til helse- og omsorgstjenester og medføre at visse grupper prioriteres fremfor andre. Bare frem mot 2031, altså om knappe sju år er det beregnet behov for netto nesten 47 000 årsverk i kommunal sektor.

Vi har ikke alle svarene, men vi trenger diskusjonen.