Har Arbeiderparti-kjempen falt?

Det mangler ikke på teorier og forklaringer på Arbeiderpartiets tilbakegang, som særlig er tydelig på meningsmålingene det siste halvannet året. Mange av forklaringene kan ha noe for seg, men det samlede inntrykket blir av en forfallshistorie, og i noen tilfaller av et parti som tilhører fortiden. Kollega Tor Bjørklund og jeg skrev for noen år siden et bokkapittel som kan ha bidratt til et slikt inntrykk. Det hadde tittelen «Når kjempene faller». Spørsmålet er om dette er et riktig bilde av utviklingen for det partiet som har vært dominerende i norsk politikk, og en gang hadde rent flertall på Stortinget. Har kjempen falt?

Det korte svaret er at partiet neppe vil nå gamle høyder, men Ap har styrker som andre partier ikke har, og som gjør partiet relevant for store grupper av velgere også videre fremover.

Det samlede inntrykket blir av en forfallshistorie, og i noen tilfaller av et parti som tilhører fortiden.

Johannes Bergh
Forskningsleder, Institutt for samfunnsforskning

Velgergrunnlaget har endret seg

Professor Einar Lie presenterer et argument som peker i retning av «kjempene faller»-metaforen, i en analyse i Aftenposten i desember. Der sammenlikner han Ap med partiet Venstre som også en gang var et dominerende styringsparti. Å være et bredt styringsparti forutsetter en viss størrelse, skriver Lie. Når partiet mister oppslutning vil man dermed også miste sitt sterkeste kort overfor velgerne; å være et parti som kan ta styring. Partiet kan dermed nå et vippepunkt hvor lav oppslutning i seg selv fører til lavere oppslutning. I likhet med tittelen på vårt bokkapittel, er dette trolig en for sterk, eller sett med Arbeiderpartiets øyne, en for pessimistisk beskrivelse.

Det er ingen tvil om at velgergrunnlaget for Arbeiderpartiet er dramatisk endret siden storhetstiden. Dette vet vi en hel del om, for den første norske valgundersøkelsen ble gjennomført i 1957, som var Arbeiderpartiets aller beste stortingsvalg. Partiet fikk 48,3 prosent av stemmene og 78 av 150 mandater på Stortinget. Personer fra arbeiderklassen utgjorde rundt halvparten av velgerne og de var i stor grad lojale til Ap.

Klassesammensetningen har endret seg

Partiet hadde altså et solid grunnfjell. Siden den gangen har klassesammensetningen endret seg. Arbeidsmarkedet er endret og stadig flere tar høyere utdanning. I tillegg er velgernes lojalitet til partiene generelt, og til Arbeiderpartiet spesielt, dramatisk svekket. En måte å illustrere utviklingen på er å studere oppslutningen om Ap i tre utdanningsgrupper i 1957, og frem til nyere tid.

Hvis ikke grafikken vises med en gang, kan du prøve å laste inn siden på nytt.

Som figuren viser var Ap i sin storhetstid et parti for velgere uten høyere utdanning. Blant de med kun grunnskoleutdanning stemte 58 prosent på Ap i 1957; tilsvarende andel blant de med høyere utdanning var 16 prosent. Ufaglærte arbeidere stemte altså i stor grad på Ap, mens de med høyere utdanning gikk til andre partier. Det var en klasse-polarisert stemmegivning, hvor Aps velgere hadde en tydelig sosial profil.

Velgernes lojalitet til partiene generelt, og til Arbeiderpartiet spesielt, er dramatisk svekket.

Johannes Bergh
Forskningsleder, Institutt for samfunnsforskning

Blitt et parti for alle

Over tid har dette endret seg. Ap henvendte seg i større grad til velgere i middelklassen. Det var nok også nødvendig etter som denne gruppen vokste, mens de tradisjonelle arbeider-velgerne ble færre og mindre lojale til Ap. I nyere tid er det i praksis ingen forskjell i oppslutningen om Ap mellom velgere med universitetsutdanning og de uten høyere utdanning. Arbeiderpartiet har blitt et parti for alle, men mangler samtidig en tydelig sosiodemografisk profil. Fra å være et interesseparti for en gruppe i samfunnet, konkurrerer de nå mer på lik linje om velgerne med andre partier.

Når Ap ikke lenger har et solid grunnfjell blir det en mer jevnbyrdig kamp om velgerne mellom Ap og de andre partiene hvor det ikke er naturlig at Ap har en konstant og dominerende posisjon.

Hva er så den gode nyheten for Ap? Partiet som har styrt landet og mange kommuner og fylker i store deler av etterkrigstiden har troverdighet som et kompetent parti til å håndtere saker som velgerne er opptatte av. Tabellen viser partienes sakseierskap til de seks sakene som var viktigst for velgerne ved stortingsvalget 2021.

Når vi spør velgerne om hvilket parti de mener har best politikk i hver av disse seks sakene kommer Ap på topp i fire av sakene: skatt, fordeling, helse og sysselsetting. Distriktspolitikk er Senterpartiets domene, mens i miljøpolitikken er det omtrent dødt løp mellom SV, MDG og Ap. Vi kunne ha lagt til saker som ikke var blant velgernes topp-saker i 2021 som skole, eldreomsorg, barne- og familiepolitikk. Her har også Ap sakseierskap. Partiet har altså høy troverdighet i saker som angår velgerne på en direkte måte, enten det gjelder velferdstjenester av ulike slag eller økonomisk politikk.

Disse går igjen som viktige saker i valg etter valg. Skole, helse og eldreomsorg er særlig på dagsorden i lokale valg.

Kjempen sliter, men har ikke falt.

Johannes Bergh
Forskningsleder, Institutt for samfunnsforskning

Trolig har Ap svekket sin troverdighet i noen av disse sakene siden stortingsvalget. Det er likevel vanskelig å se for seg at et parti som har hatt stabil og bred troverdighet i saker som er viktige for velgerne gjennom mange tiår, skulle falle helt sammen. Arbeiderpartiet har en styrke i denne troverdigheten, og i den oppslutningen de har på tvers av sosiodemografiske skiller, som andre partier ikke har. Partiet har også tidligere vist en evne til å reise seg igjen, slik det skjedde etter det svært dårlige valgresultatet i 2001. De mest dramatiske spådommene om Aps fall bør vi nok la ligge. Kjempen sliter, men har ikke falt.