Havarirapport mener klimaenighet kan ha svekket valgresultatet: – Ville gjort det igjen

Tok luften ut av rommet

Marit Vea anerkjenner at enigheten rett før fjorårets sommerferie ikke var et valgkampstrategisk godt grep.

– At vi ble enige betydde i praksis at vi tok luften litt ut av rommet i klimadiskusjonen, istedenfor at Venstre strategisk kunne tjene på å kritisere regjeringens politikk, sier hun.

– Men vi mente at hensynet til at vi faktisk fikk et ambisiøst klimamål og tok klimapolitikken videre, var viktigere enn en rent strategisk beslutning. Jeg tror det er en beslutning vi ville tatt igjen, i et så viktig tema som klimapolitikken.

Vea understreker at ethvert parti alltid må «ta stilling til hvordan våre beslutninger vil påvirke en valgkamp».

– Men dette var rett og slett riktig å gjøre, sier hun.

Signaliserte et konstruktivt parti

I havarirapporten, som blant annet er utarbeidet av tidligere statssekretær i Klima- og miljødepartementet, Mathias Fischer, står det at Venstre på senvåren i fjor tok «flere strategiske valg i retning sentrum», men at disse valgene ikke ga «nytteverdi inn i valgkampen».

De strategiske valgene det siktes til, er blant annet at Venstre ga sin støtte til forliket om rusreform og til klimaforliket. 

Havariutvalget mener at Venstres tilslutning til disse forlikene «signaliserte at Venstre kunne være et parti som kunne samarbeide konstruktivt i begge retninger».

– Men når valgkampen etter sommeren tilspisset seg, ble ikke denne nye posisjonen forfulgt fullt ut, analyserer utvalget.

Det står videre at rusreform mest sannsynlig «ikke ville vært en særlig god sak uansett», men:

– At man fjernet egen mulighet til å kritisere regjeringens klimaambisjoner var nok en større utfordring.

Store spørsmål om målet 

Likevel mener altså Marit Vea og Venstre at å tilslutte seg forliket, slik at Arbeiderpartiet fikk sitt flertall, var riktig å gjøre. Men i etterkant har det blitt sådd mer tvil om klimamålet stortingsflertallet ble enige om.

EU har siden den gang meldt inn sitt eget mål, som er lavere enn det norske. Der Norges 2035-mål innebærer et utslippskutt på minst 70–75 prosent, er EUs mål et kutt på 66,25 til 72,5 prosent innen 2035.

Sp, Frp og Høyre har alle vært ute med kritikk mot regjeringen for at et norsk klimamål ble landet lenge før EU ble enige om sitt, og uttrykt bekymring for hva som vil skje dersom et norsk mål viser seg å være veldig annerledes enn EUs mål.

Hvis EU vedtok et annet klimamål enn Norge, har Stortinget bestemt at regjeringen skal vurdere konsekvensene av dette og komme tilbake med en anbefaling om hvordan det følges opp. Dette skal regjeringen gjøre i løpet av 2026.

I tillegg er det slik at Venstre fikk inn i enigheten om det nye målet at regjeringen skal planlegge for at målet skal nås med utslippskutt i Norge og i samarbeid med EU. Altså at Norge ikke skal bruke kvoter fra FN-systemet, såkalte artikkel 6-kvoter.

Men selv om regjeringen skal planlegge for å nå målet på denne måten, betyr ikke det at det ikke kan brukes artikkel 6-kvoter også, hvis regjeringen skulle mene at dette er nødvendig. Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen har allerede trukket frem to eksempler for Altinget hvor bruk av kvoter vil vise seg aktuelt.

– Kan ikke være tvil

– Når du ser på at EUs mål ble lavere enn det norske, og at diskusjoner om kvotebruk har økt betydelig, frykter du at enigheten dere fikk til kan svekkes?

– Jeg velger å tolke klimaministeren dit hen at det ikke er aktuelt å endre det norske klimamålet. Men det er ikke tvil om at Venstre er bekymret for klimapolitikken de neste fire årene. Med det flertallet som er i dag, så er det dessverre ting som går helt gæren vei, sier Vea.

– Du kaller det dere fikk til et ambisiøst klimamål, men klimavelgerne belønnet dere ikke, og gikk til MDG?

– Klima var dessverre ikke en stor del av valgkampen. Det er grunn til å diskutere avveininger, men jeg tror likevel det er viktig å se litt helhetlig på evalueringsrapporten. Utvalget er tydelig på at det var mange faktorer som spilte inn. Klimaforliket kan ha spilt en rolle, men det spilte ikke den største rollen, svarer Vea.

– Overordnet sett eksisterer Venstre for å forsøke å påvirke politikken. Da er oppslutning viktig, men vi står godt i de beslutningene vi gjorde.

– Og du mener dette var det beste forliket det var mulig å få til?

– Alternativet var et dårligere forlik, det er det ikke tvil om. Vi kunne stått på utsiden og kritisert, men det er helt åpenbart at alternativet da ville vært at Ap hadde søkt flertall for en mye dårligere klimapolitikk, mener Vea.

– Det kan ikke være tvil om at Venstre sørget for det mest ambisiøse alternativet.