Debatt

Helsereform, bedriftskattereform og EU-utredning – nå trengs det reformpolitikk for en ny tid

Høyre vil bli mindre systemtro. Ap setter ned en rekke kommisjoner og utvalg og lover systemreformer. I denne artikkelen peker næringslivsleder og tidligere politiker Terje Osmundsen på tre politikkområder han mener bør stå sentralt i debatten.

Ine Eriksen Søreide får oppgaven med å gjøre Høyre mindre systemtro. Tidligere Høyre-politiker Terje Osmundsen har lang fartstid fra næringslivet, og mener det er tre områder som peker seg ut som særlig viktige for store reformer. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

16. januar 2026 kl. 09:14

Terje Osmundsen

Adm.dir. og grunnlegger, Empower New Energy

Dette er en meningsytring, og innholdet står for skribentens regning. Alle innlegg hos Altinget skal overholde presseetiske regler.

Når ledende Høyre-folk har fått spørsmålet om hvordan partiet skal kunne gjenoppbygge tilliten og velgeroppslutningen, er det ett svar som har gått igjen: Partiet må bli «mindre systemtro» og mer åpen for reformer som utfordrer etablert politikk. Samtidig signaliserer Støre-regjeringens mange utvalg og kommisjoner at systemreformer vil komme høyere på dagsorden i 2026.

Fra velferdsstat til velferdssamfunn

Finansiering av velferdsstaten krever nytenkning. Det er viktig å erkjenne at konkurranse og insentiver som fremmer innovasjon, gir bedre ressursutnyttelse enn offentlige monopoler.

Helsesektoren, med budsjett på over 400 milliarder kroner, blir en nøkkeltest på politikernes evne og vilje til nytenking.
Terje Osmundsen
Næringslivsleder

Dette handler ikke så mye om «offentlig sløsing», men om krav og incentiver til kontinuerlig innovasjon og produktivitetsforbedringer. I næringslivet er det et krav til overlevelse at vi hvert år klarer å øke verdiskapingen per ansatt og ressursinnsats; det er ingen naturlov at ikke det samme må gjelde i offentlig sektor.

Reformene innen helse og velferd bør sikre at midlene følger brukerne og åpner for større bidrag fra private, ideelle og frivillige aktører. Helsesektoren, med budsjett på over 400 milliarder kroner, blir en nøkkeltest på politikernes evne og vilje til nytenking. Vi har et godt helsevesen, men vi bruker mer per innbygger enn våre naboland Sverige og Danmark, og presset for fortsatt utgiftsvekst er stort.

Ikke for lite politisk styring

Problemet med dagens mangslungne organisering av helsesektoren er ikke for lite politisk styring, slik det ofte hevdes i debatten. Systemutfordingen er at vi ikke har klart å utvikle en profesjonell «bestillerfunksjon» som knytter finansieringen til resultater. Det er for eksempel store regionale forskjeller i Norge når det gjelder fedme, livsstilssykdommer og levealder. Hvordan burde finansieringen innrettes for å bedre situasjonen i kommunene som har den dårligste helsetilstanden og sørge for at mindre effektive sykehus må strekke seg til nivå med de beste?

Verken de regionale helseforetakene eller landets 357 kommuner er i dag satt opp til å fylle en slik bestiller-rolle. Erfaringene fra andre land gir nyttige perspektiver. I Danmark har kommunene, som i gjennomsnitt har en størrelse på 60.000 innbyggere, en viktig rolle som «kjøper» av tjenester fra sykehusene. Tysklands universelle helseforsikringsmodell regnes som en av de mest robuste og velfungerende i Europa. Modellen kombinerer universell dekning med valgfrihet, konkurranse og høy kvalitet på helsetjenestene. I motsetning til rent skattefinansierte systemer er Tysklands modell basert på obligatorisk helseforsikring gjennom såkalte sykekasser som finansieres hovedsakelig gjennom inntektsavhengige bidrag.

Les også

Listhaug bygger nettverk utenriks: – Alle har startet et sted

Konkurransen mellom forsikringsselskapene og mellom helseinstitusjoner bidrar til kontinuerlig forbedring av kvalitet, effektivitet og pasientservice. Selv om ytelsespakken i den lovpålagte ordningen er standardisert av staten, kan forsikringsselskapene konkurrere på pris, kundeservice og tilleggstjenester.

Tilsvarende nytenkning må til for å svare på den kraftige veksten i sykefravær og uføreutgifter, som anslås til 270 milliarder kroner i 2026.

Skattereform for lønnsom energiomstilling

Den nye Skattekommisjonen skal ifølge mandatet se på «endringer som kan gjøre skattesystemet bedre tilpasset strukturelle endringer og langsiktige utfordringer for norsk økonomi». Et av hovedspørsmålene som vil stå sentralt, er endringer i formue- og utbytteskatten som kan hindre kapital- og gründerflukt fra Norge.

En annen sentral «strukturell endring og langsiktige utfordring» kommisjonen ikke kan overse, er omstillingen mot lavutslippssamfunnet. Det er anslått at Norge har behov for investeringer i størrelsesorden 40–50 milliarder kroner per år i ren energi og avkarbonisering, innen bl.a. industri-, transport-, bygg- og kraftsektoren. Disse investeringene er nødvendige både for å sikre konkurransedyktigheten til norsk næringsliv og for å nå klima- og naturmålene det så langt har vært bred enighet om i Norge.

Utfordringen som både norske politikere og europeiske politikere nå møter, er at selv om velgerne uttrykker støtte til energi-og klimaomstillingen, så protesterer de mot kostnadene ved den.
Terje Osmundsen
Næringslivsleder

Frem til nå har norsk og europeisk klimapolitikk i stor grad handlet om økte karbonpriser og CO2-avgift samt store statlige finansieringsordninger. Andre land, eksempelvis Canada (og spesielt den amerikanske grønne skattepakken IRA inntil denne ble barbert av «fossilpresidenten» Donald Trump) har valgt å legge mer vekt på skatteinsentiver.

Utfordringen som både norske politikere og europeiske politikere nå møter, er at selv om velgerne uttrykker støtte til energi-og klimaomstillingen, så protesterer de mot kostnadene ved den. En grønn bedriftskattereform kan gi et viktig bidrag til en mer kostnadseffektiv klima- og energipolitikk.

I Europa har slike reformer blitt hindret av EUs konkurranseregler, men dette ble endret da EU-kommisjonen i juli 2025 anbefalte medlemsland å ta i bruk skatteinsentiver for å fremme grønn omstilling. Initiativet kom bl.a. etter anbefaling fra Draghi-rapporten, som fremhevet at skattekreditter tilbyr en mer forutsigbar, raskere og mer effektiv finansiering sammenlignet med tilskuddsbaserte ordninger.

Den nederlandske Energy Investment Allowance er eksempel på en markedsbasert reform der både husholdninger og virksomheter får en skattelettelse tilsvarende hele 40 prosent av investeringer som bidrar til CO2-kutt, energisparing eller produksjon av fornybar energi. Støtten som kan gis per år er begrenset til ca. 50 millioner euro (ca. 600 millioner kroner) per bedrift.

Også Finland innførte i 2025 en grønn skattereform. I denne gis bedriftene en skatterabatt på 20 prosent på alle typer grønne investeringer, inklusive produksjon av utstyr og alternativt drivstoff. Frankrike har nå fått en tilsvarende ordning. Det årlige taket for de grønne skattefradragene er satt 150 millioner euro (ca. 1,75 milliarder kroner) per bedrift.

Forhåpentligvis vil Skattekommisjonen se nærmere på en tidsavgrenset grønn skattereform etter modell fra bl.a. Finland. Det midlertidige provenytapet kan eventuelt dekkes inn ved en marginal økning i selskapsskatten.

EU-medlemskap vs. EØS: Får vi en ny utredning?

Nato-medlemskapet og EØS-avtalen er fundamentale for norske interesser. Men i en tid der den regelstyrte verdensorden og Europas autonomi er under kraftig press, er det også stadig flere nordmenn som spør hvordan vi best kan styrke samarbeidet i Europa.

I utenlandske medier ble det i fjor lagt merke til at ledende norske politikere, utenriksminister Espen Barth Eide og Høyres Ine Eriksen Søreide, advarte om at kostnadene for Norge ved å stå utenfor EU vokser dag for dag. Også av den grunn er det naturlig å spørre: Hva kan Regjeringen og stortingsflertallet gjøre for at det norske folk er best mulig forberedt når debatten om Norges forhold til EU blusser opp igjen?

Hva kan Regjeringen og stortingsflertallet gjøre for at det norske folk er best mulig forberedt når debatten om Norges forhold til EU blusser opp igjen?
Terje Osmundsen
Næringslivsleder

Mandatet til den forrige regjeringsoppnevnte Europa-utredningen nedsatt i 2022, Eldring-utvalget, var avgrenset til å se på EØS-avtalen og ikke spørsmålet om fordeler og ulemper ved EU-medlemskap. Handelskrigen og utsiktene til sammenbrudd i den transatlantiske alliansen viser at tiden er overmoden for en ny og grundig offentlig utredning som beskriver utviklingen i EU-samarbeidet siden 1994 og sammenligner EØS med fullt medlemskap.

Hvis ikke Regjeringen selv tar initiativet, bør partiene Høyre, Venstre og MDG ta initiativ til en slik utredning. Utredningen kan legge grunnlaget for en bred offentlig debatt om hvorvidt tiden er moden for at Norge for tredje gang skal innlede nye forhandlinger om medlemskap i EU-samarbeidet.

Les også