Høyre underkommuniserer utfordringene, Ap bagatelliser valgfriheten som forsvinner

Før Solberg-regjeringen overtok styringen av landet høsten 2013, hadde pasienter rett til det som da het fritt sykehusvalg. Kort sagt innebar den retten at pasienter på Hamar, i Bergen eller Oslo kunne velge å få behandlingen utført på et offentlig eid sykehus et annet sted i landet – eller et privat sykehus eller institusjon som de regionale helseforetakene hadde inngått avtale med. Helseforetakene har lange tradisjoner med å inngå slike avtaler. F.eks. hadde Helse Sør Øst i 2011 inngått avtale med Feiringklinikken om 200 operasjoner som fjernet årsaken til hjerteflimmer. Det gjorde helseforetaket for å ha tilstrekkelig kapasitet i egen helseregion.

Solberg-regjeringen ville øke valgfriheten og innførte fritt behandlingsvalg. Pasientene fikk fra tampen av 2015 tre alternative muligheter til å velge hvor de ønsket å motta behandling:

• offentlige sykehus rundt omkring i landet 
• privat tilbud/sykehus det offentlige har avtale med 
• godkjente private leverandører som utfører tjenester betalt av staten 

Det tredje valget var nytt, og er det som nå avvikles fra nyttår. De to andre består.

Solberg-regjeringens mål ikke nådd

Da Solberg-regjeringen presenterte reformen, var målet å redusere behandlingskøene og ventetiden, samt å styrke pasientenes valgfrihet. Regjeringen mente også ordningen ville stimulere offentlige sykehus til å bli mer effektive. 

Fritt behandlingsvalg (FBV) er blitt evaluert underveis. I en evalueringsrapport som kom i fjor, sies det kort oppsummert at «FBV i liten grad har bidratt til reduserte ventetider og mer effektive sykehus, men FBV har bidratt til økt valgfrihet for pasientene. Når det gjelder bruken av de somatiske tjenestene i godkjenningsordningen, finner vi at det er særlig de yngre, kvinner og personer med høy utdanning som har benyttet seg av ordningen.» 

Noen av funnene, om ventetider og mer effektive sykehus, ble forklart med at bruken av ordningen hadde vært relativt begrenset. Det ble også påpekt at den økte valgfriheten – både når det gjelder behandlingssted og behandlingsmetoder – oppleves som svært viktig for noen av dem. 

Evalueringen slo samtidig fast at de som i størst grad benyttet seg av fritt behandlingsvalg, er personer med høy sosioøkonomisk status – eller sagt med andre ord: «pasienter med kapasitet til å manøvrere seg gjennom systemet.»

Andre funn i evalueringsrapporten: redusert kostnadskontroll 

Ifølge evalueringsrapporten har fritt behandlingsvalg også ført til redusert kostnadskontroll og styring av ressursbruken på de offentlige sykehusene. Det skyldes at det ikke er noe tak på hvor mange tjenester de private, godkjente aktørene kan levere. Oppfyller de definerte kriterier og får et godkjentstempel, avgjøres volumet på det de leverer av aktørenes kapasitet og hvor mange pasienter som velger tilbudet.

Kontrollen er annerledes når foretakene selv legger oppgaver ut på anbud til private. Da tallfester de i anbudet hvor mye de vil at de private skal levere. 

Utfordringer knyttet til kostnadskontroll er størst ved sykehus i sentrale strøk. Det er nemlig der de fleste godkjente private aktørene holder til. Ca. 67 prosent av alle de godkjente private virksomhetene i november 2021 var innenfor nedslagsfeltet til Helse Sør Øst, mot bare seks prosent i Helse Nord.

Ifølge evalueringsrapporten har fritt behandlingsvalg også ført til redusert kostnadskontroll og styring av ressursbruken på de offentlige sykehusene.

Hva skjer når ordningen avvikles?

Avvikling av ordningen vil føre til at pasienter får færre valgmuligheter på statens regning. Noen frykter konsekvensene spesielt innen felt som rus og psykiatri. Høringsrunden om avviklingen viser det. Flere understreker den økte risikoen for færre plasser og snevrere utvalg i behandlingsmetoder. Hvis mangfoldet blir borte, vil noen kunne lide under det.

Andre er mer bekymret over hva som vil kunne skje om fritt behandlingsvalg fortsetter. De spår at  manglende kostnadskontroll kan føre til en nedbygging av plasser i offentlig regi.

Andre påpeker at det har vært for dårlig kvalitetskontroll og at det er blitt godkjent tilbud som ikke burde ha blitt det. Den største paraplyorganisasjonen på rusfeltet, Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon, var tilhengere av reformen, men har snudd.

Helsedirektoratet sier det har vært utfordrende å angi hva som kreves for å gi et tilbud på nivå med det som gis av spesialisthelsetjenesten. Problemet har vært størst når det gjelder døgnbehandling innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling.

Direktoratet påpeker at Helfo må godkjenne dem som oppfyller vilkår som følger av forskriften, men at Helfo ikke har hjemmel til å følge opp det faglige nivået: om tjenestene som ytes er forsvarlige og om pasientsikkerheten er godt nok ivaretatt. Helsedirektoratet minner også om at Helfo ikke har mulighet for å styre godkjenningene ut i fra geografi eller markedsmessige behov. 

Flere av høringsinstansene er bekymret for hva som vil skje med pasienter i den seks måneder lange overgangsperioden. Helsedirektoratet er blant dem som mener det i denne perioden er en økt risiko for at de ikke får et forsvarlig tilbud. Høringsrunden kan tyde på at regjeringen ikke har gjort en god nok jobb med å sikre pasientene i denne perioden.

Helseforetakenes forberedelser er avgjørende 

Helseminister Ingvild Kjerkol varslet allerede tidlig i januar at hun ville avvikle ordningen fra 2023. Dermed har de regionale helseforetakene fått god tid til å forberede seg.

I utgangspunktet er det en risiko for at avviklingen kan føre til lengre ventetider og flere brudd på behandlingsfrister. 

Hvorvidt det skjer, og om pasienter får sterkt svekkede valgmuligheter, avgjøres av om  helseforetakene:

• erstatter det antallet private plasser som forsvinner. Det kan enten skje ved økt kapasitet i offentlige sykehus og/eller via nye avtaler med private og ideelle aktører.  
• inngår avtaler med private aktører med spisskompetanse som foretakene ikke har. I så fall vil de fortsatt kunne velges fra pasienter i hele landet.

Det slik grep som avgjør i hvilken grad pasientene rammes når fritt behandlingsvalg forsvinner. Å på forhånd slå fast at endringen medfører «en historisk svekkelse» av pasienters rettigheter, er derfor vågalt. Men det er også litt lettvint å gi inntrykk av at det nærmest bare er useriøse aktører som forsvinner når fritt behandlingsvalg avvikles.