Isak Lekve: Hvem tjener på streik?

Og likevel mener jeg at trusselen om streik ikke bare er helt nødvendig i denne situasjonen, men en viktig betingelse for at de fleste av oss i Norge lever såpass gode liv som vi tross alt gjør. Ja, at streik er selve hemmeligheten bak den norske modellen. Hvordan harmonerer det med påstanden om at «ingen tjener på streik»?

Streik lønner seg

Det harmonerer ikke. Årsaken er selvsagt at påstanden er feil. Noen tjener på streik. Som ved storstreiken i år 2000. Da ble landet rammet av den største streik siden andre verdenskrig, etter at flertallet av LO-medlemmene stemte ned det resultatet ledelsen hadde gått med på.

Etter 500.000 tapte arbeidsdager, fikk de streikende arbeidstagerne et betydelig bedre resultat, både høyere lønn og en femte ferieuke! Slik ligger streik bak en rekke av de rettighetene norske arbeidstagere har vunnet de siste hundre årene.

Streikens demokratiserende virkning

Mens arbeidsgivernes makt har sitt utgangspunkt i eiendom – de eier bedriften, eller er utnevnt av de som eier den – så er arbeidstagernes makt basert nettopp på deres evne til å lamme den samme bedriften.

Mens arbeidsgivernes makt har sitt utgangspunkt i eiendom – de eier bedriften, eller er utnevnt av de som eier den – så er arbeidstagernes makt basert nettopp på deres evne til å lamme den samme bedriften.

Men skal dette være effektivt, kreves organisering. Trusselen fra en enslig streikende svale gjør ingen sommer, men om et flertall, eller kanskje også alle, de ansatte har organisert seg slik at de sammen kan lamme bedriften, har de et betydelig pressmiddel.

Når denne trusselen eksisterer, betyr det at det eksisterer en reell ulempe også for arbeidsgiverne ved å ikke bli enige. Dermed skjer det en maktforskyvning i favør arbeidstagerne.

Streik er slik et demokratiserende virkemiddel, fordi det bidrar til at flere får anledning til å ta del i avgjørelsen av hva som er riktige forhold i arbeidslivet. Ved organisering og trusselen om å ta i bruk maktmidler, sikrer en at det blir forhandlinger og samarbeid i stedet for diktat.

Den norske modellen

Denne demokratiserende virkningen er nettopp det som har bidratt til den generelle utjevningen av maktforholdet i arbeidslivet, som igjen har gitt det særskilte samarbeidet som er så sentralt i alle forståelser av den norske modellen.

Dette samarbeidet har så gitt både høy produktivitet – men også høy lønn og relativt lav ulikhet. Samtidig har det gitt et tillitsbasert, kunnskapsintensivt arbeidsliv med liten avstand mellom planlegger og utfører av arbeid, samt et sosialt sikkerhetsnett for dem som faller utenfor arbeidslivet.

Jevnbyrdig maktbalanse

Det var ikke gitt at det skulle gå slik. Frem til inngåelsen av Hovedavtalen – «arbeidslivets grunnlov» - i 1935 var det norske arbeidslivet mer preget av konflikt enn samarbeid. Men enorme arbeidskamper som den ulovlige Jernstreiken i 1923-4 og Storlockouten i 1931 hvor forsvarsminister Vidkun Quisling sendte fire marinefartøy og et gardekompani for å opprettholde ro og orden, viste at ingen av partene kunne nedkjempe hverandre.

Den norske modellen ble slik skapt på den utmattende klassekampens grunn. Vi kan si at streik er selve hemmeligheten bak den norske modellen.

Men ved å stå på kravene gjennom streik og lockout ble det etablert først en mer jevnbyrdig maktbalanse, og så en felles forståelse blant lederne i arbeidslivets organisasjoner om eksistensen av denne. Og at en slik maktbalanse krevde nye virkemidler. Den norske modellen ble slik skapt på den utmattende klassekampens grunn. Vi kan si at streik er selve hemmeligheten bak den norske modellen.

Streikevåpenet er essensielt

Nå blir det streik, og det er greit å huske at til tross for omkostningene – så er streikevåpenet essensielt som grunnlaget for et mer rettferdig samfunn. Og når en leder i en arbeidsgiverorganisasjon hevder at «det alltid er skadelig med streik» mener han egentlig at det alltid er skadelig for arbeidsgiverne.