Jan R. Steinholt: Snirklete forordninger innsnevrer handlingsrommet ytterligere

Forskjellen mellom EU-direktiver og -forordninger er en formalitet, mener advokat Christian Hambro. Han mener det heller ikke har betydning om dagens regelverk i EØS er i strid med forutsetningene Stortinget la til grunn da EØS-avtalen ble inngått, slik jeg viste i mitt innlegg "EØS-avtalens brutte forutsetninger".

Hambro skriver korrekt at hovedprinsippet er at EU-rett går foran norsk rett, uavhengig av om det er tale om et direktiv eller en forordning. Derimot hevder han feilaktig at det svært begrensa handlingsrommet Norge har for å tilpasse reglene til nasjonale forhold, "er den samme hva enten det er tale om et direktiv eller en forordning".

Til forskjell fra direktivene, må de "snirklete" forordningene innarbeides ordrett i norsk rett.

Jan R. Steinholt
Politisk rådgiver, Nei til EU

I samme innlegg medgir Christian Hambro at måten et direktiv blir gjennomført på i de ulike landa, kan variere. "Dette medfører en fare for at det blir en viss forskjell på reglene, selv om målsettingen er rettsenhet", skriver han. Om EU-forordningene innrømmer han at de fremstår som "unødvendig detaljerte og snirklete".

Nettopp dette var da også mitt poeng. Til forskjell fra direktivene, må de "snirklete" forordningene innarbeides ordrett i norsk rett. Slingringsmonnet forsvinner helt.

Hambro treffer blink når han peker på at bruken av forordninger er en raskere vei mot europeisk rettsenhet. Dette ble Stortinget indirekte gjort oppmerksom på allerede i 1991-1992, men med forsikringer om at Norge ikke trengte å bekymre seg for slik "fellesskapspolitikk" – ettersom forordninger ble brukt "nokså sjelden". Som jeg har påpekt, inneholder EØS-avtalens vedlegg nå dobbelt så mange forordninger som direktiver.

Byråstrukturen sjalter i praksis ut EFTA-pilaren, den som skulle være vårt nasjonale sikringsvern i EØS, til fordel for EU-pilaren.

Jan R. Steinholt
Politisk rådgiver, Nei til EU

I og med EU-byråenes framvekst på 2000-tallet utvikles denne rettsenheten også på forvaltningsnivå. Byråenes detaljerte og snirklete oppgaver og fullmakter er definert i forordninger og kommisjonsforordninger, ofte hjemlet i andre forordninger eller direktiver. Byråstrukturen sjalter i praksis ut EFTA-pilaren, den som skulle være vårt nasjonale sikringsvern i EØS, til fordel for EU-pilaren.

Konkrete utslag i Norge er overnasjonal EU-styring av det som har vært nasjonale forvaltningsorganer for kritisk infrastruktur, som Statens Jernbanetilsyn og Reguleringsmyndigheten for Energi (tidligere Elmarkedstilsynet).

Interesserte lesere kan finne en mer inngående behandling av forordningenes rolle og flere andre aspekter ved handlingsrommet i EØS i Nei til EUs nye Vett-hefte: Hva er handlingsrommet i EØS-avtalen?

Jeg fastholder at forutsetningene for EØS-avtalen er brutt. Dersom Stortinget i 1992 hadde sett for seg en felleseuropeisk rettsenhet der norsk politisk kontroll med landets forvaltningsorganer opphører på sentrale områder, ville EØS-avtalen neppe ha fått et tilstrekkelig flertall.