Jobben med å stoppe naturtapet kan og bør starte nå

Gjennomgripende samfunnsendring, anyone?

Når årsakene er komplekse, blir gjerne løsningene det også.

Naturavtalen fra 2022 er god fordi den bygger på kunnskap og dype analyser av de samfunnsmessige årsakene bak det globale naturtapet. Men den er også krevende fordi den peker på at det vi trenger er å slutte med å basere verdens økonomi og samfunnsutvikling på et stadig økende forbruk av arealer og ressurser.

Dette løses ikke gjennom enkelttiltak – vi må kort sagt legge om hele samfunnsmodellen.

De aller færreste våkner opp om morgenen med et brennende ønske om å bruke dagen på å ødelegge natur eller utrydde ville dyr og planter

Selv om de globale kunnskapspanelene – naturpanelet, klimapanelet og ressurspanelet – viser at en omstilling til en mer bærekraftig samfunnsutvikling ikke bare er mulig – men faktisk også vil kunne være både lønnsom, tryggere, og mer rettferdig enn dagens samfunn, er veien dit vanskelig. Det er så mye som må omstilles.

Vi vil måtte rigge om store deler av virkemiddelapparatet – økonomiske, regulatoriske og organisatoriske virkemidler – og vi vil trenge ny kunnskap og jobbe for å skape tillit og aksept for samfunnsomstillingen.

I møte med alt dette kan det være fristende å henfalle til apati. Eller til utredninger, som er statsapparatets kanskje fremste måte å uttrykke apati på.

Politisk krevende. Derav alle utvalgene

Som Europamester i nedbygging av natur trenger vi nordmenn sårt noen effektive virkemidler for å snu om på arealpolitikken vår.

En rekke utvalg har pekt på at en arealavgift, gjerne koblet med et forpliktende mål om arealnøytralitet – altså et fysisk tak på nedbygging av ny natur – vil kunne være svært effektivt for å bremse den aller viktigste årsaken til tap av natur.

Dette løses ikke gjennom enkelttiltak – vi må kort sagt legge om hele samfunnsmodellen

Dette vil være i tråd med det etablerte ‘forurenser betaler’-prinsippet, det vil gi tiltakshavere insentiv til å finne alternativer til nybygg i naturen, og det vil gjøre det mer lønnsomt med arealeffektive løsninger, flerbruk av arealer, og gjenbruk av grå arealer. Et skikkelig kinderegg for naturen, altså.

Men dette innebærer innføring av nye avgifter og nye reguleringer. Det er politisk krevende. Og slikt ender fort i utrederi. Derav alle utvalgene.

Rapporten jeg viste til i begynnelsen av denne teksten, gir en grundig gjennomgang av en rekke økonomiske, praktiske, organisatoriske, og samfunnsmessige virkemidler, og identifiserer hele 18 aktuelle virkemidler for å stoppe tap av viktig natur.

Ikke flere utredninger – innføring nå

Rapporten innrømmer at dette er komplisert. Forfatterne skriver: «Noen virkemidler vil ha større potensial for effekt på kort sikt, mens andre først vil gi uttelling når kunnskapsgrunnlaget er bedre og styringssystemene er justert. Det er også usikkerhet om hvor sterke virkningene blir, hvordan aktørene tilpasser seg, og hvilke fordelingsvirkninger som oppstår.»

Men det er først når rapporten tar et radikalt nytt grep at det virkelig begynner å svinge. For i stedet for å foreslå ytterligere utredninger foreslår forfatterne at flere av virkemidlene allikevel bør innføres nå, men på en måte som gir rom for læring og justering underveis, gjennom å:

• Fase inn nye virkemidler gradvis, og følge opp med evaluering underveis.
• Sette i gang med forsøksordninger og piloter.
• Rigge prosessene slik at man systematisk lærer av erfaringer og videreutvikler virkemidlene over tid.

I møte med alt dette kan det være fristende å henfalle til apati. Eller til utredninger, som er statsapparatets kanskje fremste måte å uttrykke apati på

Dette vil kunne hindre uønskede bieffekter, eller at vi låser oss fast i virkemidler som ikke virker. Rapporten identifiserer også noen virkemidler som er særlig godt egnet for gradvis innføring eller pilotering:

• Utvide ordningen for frivillig vern til også å gjelde annen særlig viktig natur
• Belønningsordning for utbygging på grått areal
• Styrket mandat og kvantifiserte naturmål i regionale planer
• Utvidelse av og integrering av naturhensyn i Byvekstavtalene
• Opprette og oppskalere ‘grønne grenser’ etter modell av ‘markagrensa’ 

Føre-var-tilnærming over utsettelser

Videre påpeker rapporten noe som burde være opplagt: manglende data om areal og tilstand i naturen taler ikke for å utsette handlinger, men tvert imot for en føre-var-tilnærming, også i utviklingen virkemiddelapparatet.

Med andre ord må virkemidler som åpenbart reduserer risikoen for tap av særlig viktig natur prioriteres, selv om effekten ikke fullt ut kan kvantifiseres på kort sikt.

Parallelt bør arbeidet med naturregnskap, forbedret kartlegging, og bedre registrering av både tap og restaurering av natur videreutvikles, slik at virkemiddelbruken kan bli mer målrettet og etterprøvbar over tid.