Johanne Akerø: Skal tvilen komme Kjerkol til gode?

I gårsdagens pressekonferanse sa Jonas Gahr Støre at han ser an hva han gjør med Kjerkol-saken, og det kommer an på hva Nord universitet konkluderer med i sin behandling av hennes sak. Det er rett og rimelig at Nord universitet skal behandle Kjerkol som andre masterstudenter. Men det skal ikke resten; være seg politikere, regjeringen, media, allmuen. Det knytter seg nemlig en rekke tillitselementer til Kjerkol som statsråd for helse- og omsorgspolitikken i Norge, og dette kan vi ikke se bort ifra i diskusjonen om vi fortsatt kan ha tillit til henne som statsråd.

Når håndteringen fra Kjerkols side svekker tilliten ytterligere, er det kanskje ikke lenger så relevant hvorvidt hun fusket eller slurvet – men at vi i det hele tatt er i tvil.

Kunnskapsløst?

Begrepet «kunnskap» nevnes 350 ganger i Kjerkols masteroppgave, og mye av den handler om kunnskapsbasert ledelse. Kjerkol og hennes medforfatter skriver i oppgaven fra 2021; «I diskusjonen om hva kunnskap er, blander man ofte begrepene data, informasjon, kunnskap og klokskap.»

Jeg vil derimot begynne i andre enden, nemlig at vi diskuterer hva kunnskap formodentlig ikke er, nemlig uredelighet og manglende etterprøvbarhet og transparens.

Kjerkol er, som øverste leder for helsesektoren, forpliktet til å vise ytterst stor respekt for kunnskap. Daglig må ansatte, pasienter og pårørende forholde seg til alvorlig problemstillinger om helse, medisin, verdighet og behandling. Om liv og død. Da er det viktig med respekt for det kunnskapsgrunnlaget som norsk helsevesen er tuftet på. Uredelighet, manglende etterprøvbarhet og lite transparens hører ikke hjemme her. Det er fordi det står i veien for sikker kunnskap – i den grad det er mulig å oppnå. Uten sikker kunnskap, duger helten ikke. Eller legen. Eller sykepleieren – og så videre. 

Spørsmålet er om det kan forventes at ansatte i helsesektoren, som hver dag baserer sine avgjørelser på kunnskapens prinsipper, kan respektere en leder som nå anklages for å ha tilsidesatt disse prinsippene?

Johanne Akerø
Sannum & Bergestuen

Vi har dessuten et kunnskapsbasert forvaltningssystem. Betydelig makt ligger hos statsråden, der det førende prinsippet i norsk forvaltning er at makten skal forvaltes med kunnskap som utgangspunkt og grunnlag. Det er en av grunnene til at norsk forvaltning skal oppdrive, analysere og bruke kunnskap til å utarbeide hensiktsmessige avgjørelser som det blant annet heter i nasjonale veiledere for helsepolitikken (eks. Veileder for utvikling av kunnskapsbaserte retningslinjer fra Helsedirektoratet, 2012). Akademisk redelighet er dermed ikke bare et tilstrekkelig, men et nødvendig prinsipp for norsk forvaltning. Med én gang vi tviler på om slike intensjoner er ivaretatt hos landets øverste ledere for forvaltningen – da har vi et problem. Det løses ikke ved semantikk, men ved at ledere tar ansvar.

Det faktum at vi nå stiller spørsmål ved Kjerkols etiske kompass, utgjør også et mulig institusjonelt problem. Når berettiget mistanke om juks og plagiat retter seg mot den som sitter i en av de mest kunnskapsintensive posisjonene i regjeringen, har det konsekvenser for tilliten. Tillit er ikke en ressurs som vi har ubegrenset av, og den tilliten som norsk politikk tradisjonelt har nytt godt av, skal behandles med respekt. Denne tilliten henger uten tvil sammen med at vi forventer at politikerne våre tar kunnskapsbaserte valg.

Som helseminister har Kjerkol det øverste ansvaret for helsepolitikken, som mildt sagt har mye med kunnskap og vitenskap å gjøre. Spørsmålet er om det kan forventes at ansatte i helsesektoren, som hver dag baserer sine avgjørelser på kunnskapens prinsipper, kan respektere en leder som nå anklages for å ha tilsidesatt disse prinsippene? Hvorvidt Kjerkol har plagiert «nok» til at det kvalifiserer som «fusk» er kanskje ikke så relevant lenger – at flere sitter igjen med et inntrykk av at «her er det noe som ikke er bra», er definitivt relevant. 

Til syvende og sist handler dette om tillit, integritet og respekt for kunnskap, og der tror jeg mange stiller seg tvilende etter denne helgens plagiatfadeser.

Johanne Akerø
Sannum & Bergestuen

Påtakelige forskjeller

Det er også påtakelig hvor stor forskjell det er på Kjerkols håndtering av krisen og Sandra Borchs håndtering av sin sak. Når man går av nærmest umiddelbart, er det selvsagt vanskelig å kritisere håndteringen. Og det kan argumenteres for at det er umulig for en forsknings- og høyere utdanningsminister å trekke noe annen konklusjon etter tekstkopieringen til Borch. Men det er saklige argumenter for at Kjerkols sak, slik vi nå kjenner den, er like alvorlig. 

Uansett fremstår hennes første touch på ballen, hennes svar i Dagsrevyen, som usedvanlig svak. Det ligner på god-dag-mann-økseskaft. Hun svarer på noe helt annet enn det hun får spørsmål om. Det er omtrent det samme som dårlig spinn og løgn. Uansett om hun blir sittende eller går av, kan vi allerede nå si at håndteringen er svak, og dermed svekker tilliten ytterligere. 

For til syvende og sist handler dette om tillit, integritet og respekt for kunnskap, og der tror jeg mange stiller seg tvilende etter denne helgens plagiatfadeser. Nå vil det handle om å få klarhet i omfanget og gjenopprette tillit. Det blir den tyngste jobben for regjeringen.