KI er for offentlig sektor det giljotinen var for bøddelen.

I potten som er i spill ligger ikke bare offentlig sektor, men hele vårt demokrati. Enten ender dette med alle muligheter til noen, eller så ender det med noen muligheter til alle.

Det som gjennom dette definerer samtiden, er at vi nå lever i en tid hvor fart former verden. Og farten, den bare øker. Hva du og jeg måtte mene om dette, er fullstendig underordnet. Men i et silofisert samfunn, hvor historiefortelling ansees som hard valuta, kan vi bli så høye på oss selv at vi tror selv gravitasjonen må vike for vår styring. Men det gjør den ikke. Slik været ei heller gjør. Eller farten. Spørsmålet er derfor bare dette; hvordan absorberes fart i samfunnet.

I offentlig sektor står det dårlig til – selv på en god dag.

Utvikle for å spise, eller bli spist og utviklet.  

Det er på mange vis opplest og vedtatt i dag at kunstig intelligens endrer hvordan vi jobber, hvordan vi organiserer oss, og hvilke ferdigheter som faktisk er relevante. Men noen steder endrer den fortsatt svært lite. Særlig i offentlig sektor, som verken er bygget for fart eller for endring. Kjernen i dette er at vi forsøker oss på to gjensidig ekskluderende ting samtidig; bevare alt det gamle og bygge noe nytt. Hvilket er umulig når farten er høy:

Erfaring fra den vide verden, og historien, viser et tydelig mønster. Estland bygget store deler av sin forvaltning på nytt etter selvstendigheten, ikke primært av visjon, men av nødvendighet. De var heldige å ikke ha noe gammelt og bevare, og er i dag kanskje verdens mest digitaliserte samfunn.

Store systemer endrer seg ikke når de bør, men når de må

André Mundal

På 80- og 90- tallet gjennomførte New Zealand omfattende reformer av offentlig sektor i et tempo som ville vært utenkelig mange andre steder, fordi presset var stort nok. Og i Øst-Europa etter Sovjetunionens fall var det ikke reformvilje som drev utviklingen, men systemkollaps. Det gamle forsvant raskere enn noe nytt var bygget opp. Dette ga rom for endring. 

Fellesnevneren er enkel: Store systemer endrer seg ikke når de bør, men når de må.

Norge er fortsatt i en unik posisjon, men klokken tikker. Vi har ressurser, stabilitet og høy tillit – enn så lenge. Men når nye muligheter møter gammel treghet vil tilliten raskt forvitre.

Nettopp derfor er våre fordeler nå blitt til våre ulemper, og til vår risiko. For når systemet lenge har fungert godt nok, reduseres også viljen til å utfordre det. Vi klarer på vårt beste og forbedre det eksisterende, i stedet for å stille spørsmål ved om det vi har er riktig innrettet, for fremtiden.

Dette preger også debatten om kunstig intelligens. Som ofte tar utgangspunkt i at vi har et valg. Det har vi ikke. KI er kommet for å bli. Vi kan bruke KI, eller bli utkonkurrert av de som gjør det. Spis eller bli spist, det er vårt eneste «valg».

Når forskjellene blir eksponentielle

Fartsforskjellen mellom privat og offentlig sektor er allerede problematisk stor i Norge. Den er nå i ferd med å bli eksponentiell. Når noen beveger seg ekstremt raskt, fremstår ikke andre lenger som langsomme, men som stillestående.

I et slikt landskap er ikke spørsmålet bare effektivitet, men fordeling av muligheter. For muligheter er alltid relative. Når noen får flere, får andre færre. Dermed er det også slik at de som bør være mest for KI i Norge, er de som har minst muligheter.

Skulle jeg akkurat nå satt penger på hvorvidt det norske liberale demokratiet overlever høyhastighetskapitalismen, ville jeg satt mest på et negativt utfall

André Mundal

Det er her det paradoksale oppstår. De som advarer mot kunstig intelligens som en trussel mot demokratiet, kan risikere å få rett. Ikke fordi teknologien i seg selv krever dette, men fordi vi ikke evner å ta den i bruk. Ved å holde igjen, legger vi premissene for utfallet vi selv frykter.

Dermed står vi i en situasjon der farten definerer spillet, mens vi fortsatt later som om det er vi som gjør det. Skulle jeg akkurat nå satt penger på hvorvidt det norske liberale demokratiet overlever høyhastighetskapitalismen, ville jeg satt mest på et negativt utfall. Kanskje får vi en hybrid, hvis vi er heldige. Kanskje ikke.

Så hva gjør vi da?

Skap krisen – før krisen kommer

Problemet er ikke mangel på kompetanse. Det er mangel på bevegelse. Vi forsøker å løse fremtiden ved å legge det nye oppå det gamle. Vi rekrutterer, utvikler og legger til, men vi fjerner nesten ingenting. Resultatet er ikke transformasjon, men akkumulering. Flere oppgaver, flere lag, mer kompleksitet – og dermed bare mindre fart.

Når tilførselen av nye muligheter går stadig raskere enn systemets evne til å absorbere dem, skjer det noe fundamentalt: farten stopper fullstendig opp.

Det er her vi nå står overfor et valg vi i liten grad erkjenner. Enten lar vi systemet drive videre som i dag, og møter en gradvis, men stadig mer alvorlig systemkrise. Eller så fremtvinger vi en kortvarig krise selv, for å skape den bevegelsen som ellers ikke oppstår.

Hvilket utgjør forskjellen på 3-4 år med villet krise som katalysator for endring som kan sikre demokratiets robusthet mot høyhastighetskapitalisme. Eller 15 år med kontinuerlig krisetilstand som i verste fall kan sette vårt liberale demokrati i spill for alvor.  

Dette innebærer å gjøre noe vi i norsk offentlighet knapt snakker om: å skape reell avgang.

Det betyr i praksis at langt flere må ut av systemet, langt tidligere enn i dag. 

André Mundal

Ikke bare naturlig avgang, men styrt avgang. Det betyr i praksis at langt flere må ut av systemet, langt tidligere enn i dag. Ikke fordi de ikke er dyktige, og ikke fordi de ikke har verdi. Men fordi et system uten sirkulasjon ikke kan endre seg i det tempoet som nå kreves. Og det sier seg selv at de eldste må ut, og de yngste inn.

Derfor: La alle over 57 år i forvaltnings- og administrative deler av offentlig sektor gå av med pensjon. Rund baut

«Men det blir jo krise.» Sier du da.

Ja, nettopp. Det er poenget.  

Det vil oppleves som brutalt. Det vil skape uro. Det vil oppleves som en krise. Men alternativet er ikke stabilitet. Alternativet er bare en langt mer omfattende, langt mer langvarig og langt mer ukontrollerbar krise, hvor endringene ikke lenger skjer på våre premisser.

En løsning som dette vil også gi oss en rekke andre gevinster, som samfunn. La meg nevne tre:

For det første vil vi få en enorm restarbeidskapasitet i samfunnet. Hvilket er undervurdert i et samfunnssystem som tror at en god løsning for et fellesskap er at alle jobber. Det har seg også slik at gruppen 58+ er dem som nå har foreldre i siste del av alderdommen i et samfunn som ikke er klar for en bølge av eldre.

Samtidig kan denne restkapasiteten også bidra i frivilligheten, hvilket er sårt tiltrengt. Hva er vel mer «society grows great when (not so) old men (and women) plant trees in which shade they will never sit”, enn dette?  

For det andre vil en raskere overgang til KI, tilrettelagt av en slik villet krise, skape likhet på en måte vårt nåværende samfunnssystem aldri vil kunne klare. Hvis du enda ikke har skjønt det; KI går utenpå mennesket i det som egentlig er sosialdemokratiets kjerne, likebehandling. Dette vil samtidig gjøre samfunnet vårt mindre mottakelig for relasjonskorrupsjon, noe vi dessverre er sårbare for, i vårt lille land.       

Til sist vil det åpne opp for noe av det viktigste av alt, å få de unge inn i samfunnsmaskinen, for alvor. Som foredragsholder er jeg ukentlig i offentlig sektor, landet rundt. Og én ting bekymrer meg spesielt dypt – fraværet av unge menn og kvinner. Hvor er de?

Vel, de er i farta, selvsagt.

La oss heller bruke dem der treghet regjerer – til å sette fart. For demokratiet. For muligheter – til alle.             

Vi har et valg, det har vi. Men det står ikke mellom en krise og ikke en krise. Det står mellom en krise vi skaper selv – og en krise som skaper oss.