Ny EU-debatt? Det orker jeg ikke

Må starte med et flertall på Stortinget

Prosessen fram til en ny folkeavstemning må starte med at et flertall på Stortinget, utgått av at flere partier vil sende enda en ny søknad. Det virker lite sannsynlig, særlig når man hører hva de fleste av partienes ungdomsorganisasjoner mener. De skal representere alle de som ikke fikk stemme i 1994. Ungdomsorganisasjonene gjenbruker argumentene for tredje gang fra 1972 og 1994, inkludert det om norsk selvråderett, som om EØS-avtalen ikke finnes. At ungdom som ikke er medlemmer mener noe annet, påvirker ikke organisasjonene.

Dersom så skulle skje må regjeringen søke om medlemskap og deretter framforhandle en ny medlemskapsavtale, den tredje i rekken. EU har aldri gjort det før. Om det likevel vil komme til å skje, vil forhandlingene dreie seg om tre ting: En felles valuta (euro), en ny fiskeriavtale og en ny landbruksavtale. Dette skjer med et EU bestående av 27 land og ikke seks, som i 1972 eller 15 som i 1994. Hvor langt vil de strekke seg for å gi Europas nest rikeste land særfordeler?

Skal rike Norge få bedre vilkår?

Nå åpner EU for en ny runde med utvidelser, en Balkan-runde hvor også Ukraina ønskes velkommen på sikt.                                         

Og hvor mye vil EU gi dersom de frykter et nytt nei? I 1994 ga de litt for å hjelpe til for et ja, men ikke nok. Vil de sist ankomne medlemslandene godkjenne en avtale med Norge som inneholder ting de selv ikke fikk? Og skal rike Norge få bedre vilkår enn Serbia eller Ukraina?

En del av en ny utvidelse vil også bety en gjennomgang av voteringsreglene hvor vetoretten tynnes ut og flertallsavgjørelser blir mer vanlig. Man kan jo bare tenke seg hva Nei til EU vil få ut av det.

Dersom man kommer fram til et anbefalt resultat, som kanskje innebærer et bilde av Håkon Magnus på euro-myntene, men ikke på sedlene, vil det overbevise folket om at et ja er riktig?

Vil noen gang Fiskarlaget og Bondelaget kunne anbefale en avtale på deres områder som «god nok»? Og vil deres etterkommere i fjerde og femte ledd med egen fjellhytte og hytte nær sjøen, stemme mot primærnæringenes syn?

Slagordet fra 1972 om at det er langt til Oslo, men enda lenger til Brussel, er kanskje ikke så gyldig lenger.

Knut Arne Sanden
Tidl. ansatt, LOs Brusselkontor

Gro Harlem Brundtland funderte etter 1994-avstemningen om man, dersom et nytt forsøk, skulle ha en folkeavstemning først om å søke og deretter overlate til Stortinget å stemme over tilslutningsavtalen. At det skulle oppstå et slikt folkekrav, har jeg problemer med å se.

Noen påpeker at det i de to tidligere prosessene var elementer utenfor Norge som presset oss dit. Det at Danmark og Storbritannia ville forlate EFTA til fordel for EF/EU, (1972) eller at naboland som Sverige og Finland ville nedprioritere eller «forlate Norden» (1994). Intet slikt «utenforsug» hadde noen avgjørende effekt.

Genetisk skrudd sammen mot EU-medlemskap

Så denne pessimistiske «analysen» ender opp med at enten er nordmenn genetisk skrudd sammen med kromosomer mot EU-medlemskap eller så er de blitt varig vaksinert gjennom to folkeavstemningsdoser.

En tredje «boost» nå vil antagelig bare forsterke immunforsvaret.

Så konklusjonen blir: EØS-avtalen, med stadig nye tilbygg, vil sammen med NATO-medlemskap, bli Norges forankring.

Det får holde.

En ny EU-debatt vil jeg neppe orke.

Nei takk.