Norge – 30 år som en smule gravid med EU

Lytte, ytre, men ikke votere

Man klarte å etablere et felles marked i Norden som hverken Nordisk Råd eller andre hadde åpnet. Konstruksjonen skulle styres av «medbestemmelse», ved at EFTA-landene skulle kunne lytte og ytre seg om reglene for det indre marked, men ikke kunne votere. 

På engelsk fikk man det noble navnet «decision-shaping, but not decision-making». At det hele lignet en ordning som kunne ligne på «husmenn» eller livegne som driver jorden, men ikke eier den, skapte tilsynelatende ingen betenkeligheter til å begynne med.

At det lignet en ordning som «husmenn» eller livegne som driver jorden, men ikke eier den, skapte tilsynelatende ingen betenkeligheter

Knut Arne Sanden
Tidl. ansatt LOs Brusselkontor

Samtidig kom det meldinger om et kraftig jordskjelv i Berlin som medførte at den berømmelige Berlinmur falt, og dermed oppstod det et hull i Churchills «Jernteppe» som hadde senket seg over Europa etter andre verdenskrig. 

Det endret raskt spillereglene, og med ett var verken Sverige eller de to øvrige landene nøytrale, med unntak av Sveits. 

Østerrike, Finland og Sverige sendte i rask rekkefølge sine første søknader om medlemskap i EF, mens Norge etter sin sedvanlige nølen fikk sendt av gårde sin søknad nummer fire! (Den første og den andre ble feid ned av den franske president Charles de Gaulle, som ikke ville ha Storbritannia med.)

Norges tredje søknad kom sammen med den danske i 1970 og endte som kjent med et «lille nei», mens danskene ga et beskjedent «ja». Danmark sendte sine folk av sted til Brussel og EFTA-landene fikk den gang en klassisk frihandelsavtale for industrivarer. 

Så ble det helt stille i Norge, mens Danmark rumlet rundt for å lære seg EF, med en sterk opposisjon mot medlemskapet som nesten har vart til i våre dager. 

Norge ble hengende med EØS-avtalen

Da utvidelsen i 1993 skulle avgjøres, sa Østerrike et «ganz grose JA», Finland et stille «ja», mens Sverige sa «ja, men…..». 

Norge sa igjen et klart «nei» for annen gang, noe intet annet land hadde gjort før ut. For å lene meg til Groucho Marx: «Vi ønsker ikke å være med i en forening som ønsker oss som medlem.» 

Dermed ble Norge hengende med EØS-avtalen sammen med Island og Liechtenstein, og landet kunne for første gang siden 1000-årstallet føle seg som en stormakt igjen. Sveits takket nei til avtalen, og har kun delvis tilslutning til det indre marked. 

Forskjellen mellom Danmark og Norge i dag, er at Danmark sa ja to ganger i 1972 og 1994 (Maastrichttraktaten) først etter landet fikk sine fire forbehold. Deretter har man sagt nei til det av meste det som kommer fra EU. 

Norge derimot har sagt nei to ganger, men ja til alt som kommer etterpå fra EU. Norge har ingen EU-kommissær, ingen dommer i EU-domstolen og ingen i Europaparlamentet som kan tale landets sak.

30.-40.000 EU-direktiver senere...

Forresten, vi hadde en kommissær, nå ja, nesten. Det var den norske utenriksminister Thorvald Stoltenberg som senere ble norsk ambassadør i København. Han skulle ha ansvar for fiskerier, og dermed lokke de gjenstridige torskefiskerne i Lofoten til å elske EUs fiskeripolitikk. Det finnes et bilde av ham med de øvrige påtenkte kommissærer, men han tiltrådte aldri.

Man kan jo heller gå på ski i «Oslo-marka» eller bade i den kalde Oslofjorden enn å delta på kjedelige EU-møter

Knut Arne Sanden
Tidl. ansatt LOs Brusselkontor

Nå har tiden gått og 30–40.000 EU-direktiver er i dag norsk lov. Likevel påstår EU-motstanderne at landet har beholdt sin berømmelige og hellige «selvråderett» på denne måten. 

Velger man å se positivt på det, slipper de norske tjenestemenn og -kvinner å sitte på sene nattmøter COREPER (et forberedende utvalg) i Brusell og diskutere landbrukspolitikk og olivenoljekvoter. 

Kan Danmark og Sverige akseptere EUs forslag med sine nordiske tilpasninger, kan vel Norge leve godt med det. Norge er jo vant med å bli styrt fra København eller Stockholm. Da kan man jo heller gå på ski i «Oslo-marka» eller bade i den kalde Oslofjorden enn å delta på kjedelige møter. 

Argumentene er de samme på begge sider av ja og nei. Noen mente at om EU slutter å være en rikmannsklubb, ville man se annerledes på det. Men med Balkan i sikte som nye medlemmer som trenger enda mer penger, er synet det samme. Norge betaler 3,3 milliarder euro til de 15 «nye» medlemsland i øst frem til 2028.  
 
1. januar 2024 fyller EØS-avtalen 30 år. Det enkelte EU-tilhengere trodde skulle bli et kort opphold på venteværelset, er nå blitt et uforløst 30 års svangerskap. Skal det forløses, må det skje med keisersnitt, er min ukvalifiserte gjetning. 
 
Snipp, snapp, snute. Eventyret er ikke ute. Ha et godt nytt EØS-år. Snart er det EU-kontroll av bilen.