Hambro: Hvem skal bestemme over norsk arbeidsmarked, Stortinget eller EØS-avtalen?

Hovedregel: fast ansettelse 

Hovedregelen i norsk arbeidsrett er fast ansettelse. Det er tverrpolitisk enighet om at det bør være slik. Det er adgang til tidsbegrensede arbeidsavtaler hvis arbeidet er av midlertidig karakter. Tidligere var det også tillatt med innleie fra bemanningsbyråer, hvis det var tale om midlertidige oppgaver. Innleie for å uføre faste oppgaver, var ikke tillatt. Det er i enkelte tilfeller adgang til å avtale unntak fra kravet om midlertidighet hvis bedriften og fagforeningen blir enige om det. Innleide arbeidstagere har rett til samme lønn- og arbeidsvilkår som andre ordinære arbeidstagere i den aktuelle bedriften. Hvis innleieforholdet varer i mer enn tre år, har den ansatte rett til fast ansettelse. Bemanningsbyråer som opererer i det norske markedet må være godkjent av Arbeidstilsynet, og godkjenning kan nektes de som overtrer gjeldende regler. Lovligheten av disse reglene har ikke vært bestridt av ESA.

I 2022 ble det bestemt at innleie fra bemanningsbyråer som hovedregel ikke kan benyttes selv om det er tale om midlertidig arbeid. Det gjelder noen unntak fra dette, blant annet når det er tale om vikar-stillinger og ansatte under opplæring mv. Unntak gjelder også personell med spesialkompetanse som skal utføre rådgivnings- og konsulenttjenester i en klart avgrenset periode.  For bygg- og anleggssektoren i Oslo, Viken og tidligere Vestfold ble det i 2022 innført et totalforbud mot bruk av innleide fra bemanningsbyråer. Bedriftene kan selv ansette personell på tidsbegrensete kontrakter når det er tale om midlertidig arbeid. De kan også låne inn personell fra andre bedrifter som ikke er bemanningsbyråer, eller kjøpe tjenester fra underleverandører.

I strid med EØS-avtalen? 

Det er de nye reglene vedtatt i 2022 ESA mener er i strid med EØS-avtalen. Det sentrale i denne forbindelsen er EUs vikarbyrådirektiv (Europaparlamentets og rådsdirektiv 2008/104/EF) og EØS-avtalens regler om de fire friheten. Direktivets utgangspunkt er at bemanningsbyråer skal ha rett til å tilby sine tjenester i hele EØS-området på nærmere angitt vilkår. Dette er også i samsvar med EØS-avtalens generelle bestemmelse om fri bevegelse av tjenester. Samtidig er nasjonalstaten gitt en viss adgang til en strengere regulering av feltet enn det direktivet selv forordner, se direktivets artikkel 4 (1) - dansk versjon:

"Artikel 4. Revision af restriktioner eller forbud

• 1. Forbud mod og restriktioner i anvendelsen af vikararbejde kan kun begrundes i almene hensyn til især beskyttelse af vikar­ ansatte og krav til sundhed og sikkerhed på arbejdspladsen eller i behovet for at sikre et velfungerende arbejdsmarked og fore­ bygge misbrug."

I hvilken grad har Norge rett til å utforme en politikk som fører til et godt fungerende arbeidsmarked og i hvilken grad legger EØS-avtalen bånd på norske myndigheter i denne forbindelse?

Det er ikke tvil om at de nye reglene innebærer restriksjoner på retten til fri bevegelse av tjenester over landegrensene. Spørsmålet er om restriksjonene kan begrunnes i «allmenne hensyn» og om de er forholdsmessige i forholdet til målsettingen, som er å sikre et «velfungerende arbeidsmarked og forebygge misbruk». ESA mener tydeligvis at de norske reglene ligger utenfor det som kan vedtas etter artikkel 4, og at tiltakene også er ugyldige fordi de er uegnete virkemidler. I denne sammenheng vises det til ESAs brev om saken 10. februar 2023. I brevet stiller ESA 15 spørsmål med  underspørsmål for å belyse lovligheten av de norske reglene.

De spørsmålene ESA reiser er selvsagt relevante. Samtidig bærer de bud om at ESA kanskje nærmer seg spørsmålet lovligheten av reglene på en for snever måte. Dette går fram av departements svarbrev til ESA 5. mai 2023.

Foruten departementets svarbrev, vises det til Prp.131 (2021-2022) s. 61 flg. der departementet har en grundig og oversiktlig drøfting av forholdet til EØS-retten. Konklusjonen til departementet er klar: Reglene ligger innenfor det som er tillatt etter EØS-avtalen.

Forbilledlig arbeidsmarked 

Alt i alt fungerer det norske arbeidsmarkedet forbilledlig, sett i et internasjonalt perspektiv, selv om det er nok av problemer, og da særlig knyttet til utenlandske arbeidstagere. En innsnevring i adgangen til å leie inn arbeidskraft fra bemanningsbyråer vil føre til at flere arbeidstagere får et direkte arbeidsrettslig forhold til den de i virkeligheten arbeider for. Dette er et gode i seg selv og er et viktig mål. I tillegg vil mindre bruk av innleid arbeidskraft fra bemanningsbyråer redusere antall overtredelser knyttet til bestemmelsene som gjelder for dem og bedriftene som benytter seg av dem. Ulempen, sett fra næringslivets side, er at det mister en del fleksibilitet mht. hvordan arbeidskraft- behovet kan dekkes. Videre er det noen arbeidstakere som finner veien til det ordinære arbeidsmarkedet etter først å ha væt ansatt i et bemanningsbyrå. Denne muligheten blir nå begrenset.

Fra en juridisk synsvinkel er det gode argumenter som taler for at de nye reglene er forenelig med vikarbyrådirektivet. Det er tale om tiltak for å få et velfungerende arbeidsmarked og redusere faren for regelbrudd. Etter rettspraksis til EU-domstolene er det langt på vei opp til nasjonalstaten å bestemme hvor god beskyttelse arbeidstagere skal få. Direktivets artikkel 9 tillater da også nasjonale regler som sikrer ansatte bedre vern enn direktivet fastsetter som et minimum. Direktivet fastsetter hvilke regler som skal gjelde når bemanningsbyråer benyttes, men fastsetter ikke i hvilken grad landene må tillate bemanningsbyråer. Her er det stor variasjon i Europa, som EU-kommisjonen ikke har hatt innsigelser mot. Det nevnes i denne forbindelse at Tyskland i flere år har hatt som utgangspunkt at innleid arbeidskraft fra bemanningsbyråer ikke kan brukes i bygg- og anleggssektoren.

Betyr lite i praksis

Fra en praktisk synsvinkel er innsnevringen av reglene vedrørende innleie fra bemanningsbyråer ikke så stort. Statistikken på området er ikke helt sikker. Tallene som har vært brukt i ulike utredninger og offentlige dokumenter må derfor tas med en klype salt, begge veier, selv om de oppgis med desimaler. Det kan legges til grunn at ca. 2 % av arbeidstagerne er ansatt i bemanningsbyråer. I bygg- og anleggs-bransjen i Oslo/Akershus ligger tallet på omlag 8 %, mens den i Østfold/Vestfold og Buskerud ligger på omlag 4 %. Arbeidstagere ansatt i utenlandske bemanningsbyråer som utfører arbeid i Norge er trolig omlag 3000, men her er tallene særlig usikre. Innsnevringen i adgangen til å leie inn personell fra bemanningsbyråer vil ut fra disse tallen ha liten virkning på samhandelen mellom Norge og EU.

Friheten til å fortsette med det bør beskyttes og en trussel om rettssak fra ESA bør ikke skremme norske myndigheter til å gi seg.

En innsnevring i adgangen til å leie personell fra bemanningsbyråer er en tung prinsipiell sak sett fra fagforeningshold. Politisk dreier det seg om mer: I hvilken grad har Norge rett til å utforme en politikk som fører til et godt fungerende arbeidsmarked og i hvilken grad legger EØS-avtalen bånd på norske myndigheter i denne forbindelse?  Norge har hittil lykkes med å skape et godt fungerende arbeidsmarked. Friheten til å fortsette med det bør beskyttes og en trussel om rettssak fra ESA bør ikke skremme norske myndigheter til å gi seg.