Debatt

«Made in EU» eller «Made in Norway»?

EUs nye industrilov kan ble enda en EØS-nøtt å knekke for Norge, skriver Oda Helen Sletnes.

Det nye lovforslaget fra EU kan bli en viktig, men hard nøtt for Norge å knekke, mener innleggsforfatteren.Foto: Privat og Ludovic Marin/Pool photo via AP

26. mars 2026 kl. 05:00

Oda Helen Sletnes

Seniorrådgiver i KREAB, Brussel

Dette er en meningsytring, og innholdet står for skribentens regning. Alle innlegg hos Altinget skal overholde presseetiske regler.

Blant mye ny EU-politikk blir industriloven, Industrial Accelerator Act (IAA), som ble lagt frem i Brussel nå i mars, enda en EØS-nøtt å knekke for Norge. For EU som for Norge er økonomisk sikkerhet, strategisk autonomi og kontroll over verdikjedene en stor og økende risiko og bekymring.

Europeisk industri taper konkurransekraft. Vi kan verken regne med å bevare eller utvikle industrien hvis vi ikke tar tak i avhengigheten av kinesisk teknologi og mineraler eller har et marked for konkurransedyktige europeiske produkter. EU foreslår å endre reglene for offentlige anbud og innkjøp, vil sette nye krav for utenlandske investeringer og skape et mer attraktivt klima for nyetableringer gjennom raskere prosesser for etablering av industri på forhåndsdefinert areal med infrastruktur-tilknytning, inkludert på energi.

Ingen snarvei til likebehandling

Dette lovforslaget fokuserer på kraftkrevende industri, nye nullutslippsteknologier og biler. I Norge har samtalen gått på forslaget om å etablere en ny merkeordning for industrivarer produsert i Unionen, «Made in EU». Norske bedrifters bekymring for at Norge vil bli stående på utsiden, ser ut til å bli ivaretatt.

Men selv om forordningen er merket «EØS-relevant», er EØS ingen snarvei til likebehandling mellom norsk og europeisk industri. Forslaget er forankret i EU-traktatens bestemmelser om det indre marked (art. 114) og i den felles handelspolitikken (art. 207). Handelspolitikken er ikke en del av EØS-avtalen. Det er en utfordring i seg selv.

Det er vanskelig å komme forbi at Norge og Island står på utsiden av det tette europeiske økosystemet.
Oda Helen Sletnes
Seniorrådgiver, Kreab

Det nye initiativet knyttes tett til tidligere vedtatt industri-, klima- og energipolitikk under EUs industrilov for nullutslipp, NZIA fra 2024 og reglene for økodesign i ESPR som er under oppdatering. Det har også en link til karbontollen, CBAM, fra 2023, og reglene for utenlandske subsidier (FSR) fra 2022.

Disse er alle vedtatt EU-regulering, men foreløpig ikke en del av EØS. Det er grunner til det. Her er vi på flere områder ved grensen av det som skal og kan tas inn i EØS-avtalen. I tillegg er Norge og EU uenige om et viktig prinsipp om EØS-avtalens geografiske virkeområde. Det vil neppe få en avklaring før Høyesterett behandler den såkalt Saga Subsea-saken hvor EFTA-domstolen tidligere i år i en rådgivende uttalelse er enig med EU om at EØS-avtalen også gjelder på sokkelen.

Det er optimistisk å tro at regjeringen vil inkludere NZIA i EØS før det foreligger en rettslig avklaring i Norge. Det er altså flere ting som kan forsinke IAA.

Les også

EU-parlamentet krever «Grønland-klausul» som betingelse for å godkjenne avtale med Trump

Tilpasning krever skreddersøm

Den nye industriloven skal gjennom det som sikkert blir krevende forhandlinger i en lovgivningsprosess hvor medlemslandene i Rådet og Europaparlamentet har siste ordet. Loven skal også etter hvert suppleres med gjennomføringslovgivning som meisler ut nærmere detaljer. Forslaget som ble lagt frem, har vært omstridt, og det inviterer til omkamper. Det er vanskelig å komme forbi at Norge og Island, to EØS-medlemmer med mye kraftkrevende industri, står på utsiden av det tette europeiske økosystemet av industrilobbyister, europaparlamentarikere og store medlemsland i Brussel. Det viste seg også i ferrolegeringssaken.

Hundretusener av norske arbeidsplasser er avhengig av at de produktene de lager kan merkes «Made in EU».
Oda Helen Sletnes
Seniorrådgiver, Kreab

Like regler og muligheter er avgjørende for å bevare vår konkurransekraft. EU-regulering suppleres med flere virkemidler som finansiering, blant annet gjennom Innovasjonsfondet. I den videre prosessen er det svært viktig at så vel myndigheter som selskaper følger med og følger opp slik at spesifikasjoner og prioriteringer som kanskje designes som hånd i hanske for europeiske industriselskap, også kan nyttiggjøres av industri etablert i Norge.

Det krever skreddersøm å tilpasse de nye EU-lovene til EØS-avtalen. En representant for EU-kommisjonen minnet bare for noen dager siden i en orientering for EØS-eksperter på seminar i Efta igjen om at det ikke er rom for «kirsebærplukking» i EØS. Det er vel ingen tvil om at norske forbrukere foretrekker «Made in Norway», men hundretusener av norske arbeidsplasser er avhengig av at de produktene de lager kan merkes «Made in EU».

Det kan lett bli mindre attraktivt å investere og produsere i EØS og i Norge, og enda vanskeligere å omstille industrien til klimakravene dersom vi ikke finner løsninger på disse utfordringene.

Les også