Nei til EU: EØS-avtalens brutte forutsetninger

I 1992 fikk Stortinget vite at EØS-avtalen ikke skulle kreve endringer i avtalepartenes interne beslutningsprosess. Men EUs serieproduksjon av forordninger på 2000-tallet har lagt viktige deler av norsk forvaltning inn under fremmed administrasjon.

I Stortingsproposisjon nr. 100 (1991-1992), der grunnlaget for norsk tilslutning til EØS ble lagt, het det beroligende at forordninger «… brukes nokså sjelden i EF på de områder som dekkes av EØS-avtalen. De anvendes oftest på områder hvor man er i ferd med å skape fellesskapspolitikk til erstatning for nasjonale regler».

Underforstått: Her var det liten grunn til bekymring. En slik fellesskapspolitikk hvor nasjonalt regelverk ble satt til side, var av liten interesse i EØS-sammenheng. Dette var noe som landa i «fellesskapet» (EF, datidens EU) sysla med, og angikk egentlig ikke Norge.

Bokstavtro EU-lov

I EU gjelder vedtatte forordninger automatisk i alle medlemsland. I EØS/EFTA må både direktiver og forordninger godkjennes av Norge, Island og Liechtenstein. Til forskjell fra direktiver, må forordninger tas bokstavrett inn i nasjonal lovtekst. Mange forordninger gir EU-kommisjonen fullmakt til å vedta utfyllende kommisjonsforordninger som går enda mer i detalj.

I 1994 vedtok EU 20 direktiver og én forordning etter den normale lovgivningsprosedyren hvor Rådet og EU-parlamentet må bli enige. I 2014 kom 47 nye direktiver (inkludert endringsdirektiver) og 88 forordninger. I 2020 var antallet 5 nye direktiver og 47 nye eller endra forordninger.

Ulike «pakker» fra EU inneholder en rekke forordninger som ofte stenger døra til handlingsrommet alle snakker om. 

Såkalte rådsforordninger og forordninger av kort og midlertidig varighet er ikke tatt med. Mange av disse gjelder områder som ikke er omfatta av EØS-avtalen (landbruk, fiskeri, utenrikspolitikk og så videre).  

Forordninger forsegler «pakkene» fra EU

I EØS-avtalens første leveår spilte forordningene en mindre rolle. Det skulle endre seg dramatisk.

Ulike «pakker» fra EU inneholder en rekke forordninger som ofte stenger døra til handlingsrommet alle snakker om. I for eksempel energimarkedspakkene og EUs fjerde jernbanepakke blir norsk forvaltning direkte (jernbanebyrået ERA) eller indirekte (ACER) underlagt EU-byråer.

EØS-komiteen – konsensusorganet som består av de tre EFTA-statene pluss EUs representant – ble i avtalens første år (1994) enige om å innlemme 44 rettsakter i EØS-avtalen. I 2021 fattet EØS-komiteen til sammenlikning vedtak om å innlemme 662 rettsakter.

Når EU oppdaterer sitt regelverk på et område, oppheves det tidligere regelverket. Tilsvarende skjer i EØS etter hvert som nytt EU-regelverk implementeres. EØS-avtalen bestod i 1994 av 1865 rettsakter (direktiver, forordninger og beslutninger) i 22 vedlegg.

30 år seinere er det totale antallet rettsakter inntatt i EØS-avtalen over 15 000. Av disse er mange «gått ut på dato» og ikke lenger virksomme; en del av dem er heller ikke tatt inn i norsk rett. Pr. februar 2023 bestod avtalen av 3250 direktiver og hele 7357 forordninger.

Som vi ser brukes ikke forordninger «nokså sjelden», men i stadig økende grad.

Skulle ikke påvirke beslutningsprosessen

I stortingsproposisjonen av 1992 ble EØS-avtalens forrang over norsk lov (forrangsprinsippet) kraftig nedtonet. «EØS-avtalen innebærer således ikke noen forpliktelse for EFTA-landene til å overta EF-rettens forrangsprinsipper», het det (egen utheving).

Flere rettsavgjørelser har vist at norske domstoler respekterer og knesetter forrangsprinsippet. Høyesterettsdommen mot havnearbeiderne i 2016 er et sørgelig eksempel på det. Slik vinner EØS-avtalen der den er i konflikt med norsk lov eller internasjonale konvensjoner Norge har ratifisert. 

I den forannevnte stortingsproposisjonen fra 1992 ble det videre hevdet at suverene norske interesser var ivaretatt:

 «Norges utgangspunkt har vært at Avtalen

- Ikke skulle gjøre det nødvendig med endringer i Grunnloven

- Ikke skulle innebære noen overføring av lovgivningsmyndighet fra nasjonale organer til EØS-organer

- Ikke skulle kreve endringer i avtalepartenes interne beslutningsprosess» (egen utheving).

Virkeligheten viser at Norges «interne beslutningsprosess» er dramatisk endret.

Flere av forordningene på jernbane- og energiområdet overfører beslutningsmyndighet til EU-byråer, det være seg direkte (jernbane) eller via EØS-tilsynet ESA (ACER). Byråene både endrer og griper inn i den politiske og forvaltningsmessige beslutningsprosessen.

Når bokstavtro praktisering av forordningene stadig hyppigere er overdratt til forvaltningsinstanser og byråer utenfor nasjonal kontroll, er dette stikk i strid med hva Stortinget i 1992 la til grunn for norsk deltakelse i EØS.

Styring av det norske kraftmarkedet er for eksempel lagt i hendene på Reguleringsmyndigheten for energi (RME), et organ som forholder seg til EU og ACER og ikke er underlagt norsk politisk eller forvaltningsmessig styring. Det som har skjedd er nettopp at «fellesskapspolitikk har erstattet nasjonale regler», med hjemmel i en serie forordninger og direktiver som er innlemmet i EØS-avtalen.

Brutte forutsetninger

Sentrale forutsetninger for EØS-avtalen er dermed brutt. Nye forordninger kommer på løpende bånd i EØS. Mange av dem hjemler en stri strøm av supplerende kommisjonsforordninger. Manøvreringsrommet som fins når direktiver innarbeides i norsk lovtekst, er ikke der for forordningenes vedkommende. Når bokstavtro praktisering av forordningene stadig hyppigere er overdratt til forvaltningsinstanser og byråer utenfor nasjonal kontroll, er dette stikk i strid med hva Stortinget i 1992 la til grunn for norsk deltakelse i EØS.

Slik sett burde behovet for å reforhandle avtalen – eller si den opp og la frihandelsavtalen fra 1973 komme til full anvendelse – være åpenbart. I det minste bør EU-regelverk som umuliggjør full nasjonal kontroll og forvaltning av infrastruktur, forhandles ut av EØS-avtalen. Slike muligheter ligger i avtaleteksten (artikler 97, 102 og 127).

Spørsmålet er om det fins politisk vilje på Stortinget til å ta nødvendige grep.