Norge har kapitalen, men bruker den ikke

Det finnes knapt en politisk tale som ikke omtaler entreprenørskap som nøkkelen til fremtidens Norge. Uansett regjering loves det mer nyskaping, flere gründere og sterkere verdiskaping. Innovasjon løftes frem som løsningen på alt fra grønn omstilling til produktivitetsvekst.

Det samme budskapet går igjen i årets statsbudsjett. Ambisjonene er høye. Samtidig skriver regjeringen at den vil gjøre virkemiddelapparatet mer målrettet og effektivt. I praksis betyr det at innsatsen skal realiseres ved å flytte på oppgaver, kutt i midler og innenfor de eksisterende strukturene.

Spørsmålet er enkelt: Hvordan skal vi få til mer nyskaping ved å gjøre mindre?

Innovasjon lar seg ikke effektivisere

Innovasjon er eksperimenterende, risikofylt og kostbart. Likevel forventes bedre resultater med mindre, uten at vi ser nærmere på hvordan innretningen av det norske innovasjonssystemet faktisk skaper de resultatene vi ønsker.

Norge liker å sammenligne seg med de beste, men vi ligger et godt stykke bak når det gjelder investering i innovasjon og forskningsdrevet verdiskaping. Våre nordiske naboer investerer mer målrettet i fremtidens næringer. Som sagt, Norge har kapitalen, men velger ikke å bruker den.

Når overskudd blir til løpende utgifter

Gjennom statlig eierskap høster Norge store utbytter fra noen av landets største selskaper. I 2024 mottok staten mer enn 150 milliarder kroner i utbytte fra Equinor, Telenor og DNB, og salg av aksjer.

Reell satsing krever ikke nye løfter, men faktisk tilførsel av midler og vilje til å omsette overskudd i kunnskap.

Bram Timmermans
Professor, NHH og forskningsleder, Digital innovation for sustainable growth

I våre nordiske naboland eies flere av de store industrikonsernene av næringsstiftelser som reinvesterer deler av overskuddet i forskning, teknologi og innovasjon. I Norge føres statens utbytter i stedet inn i statskassen, der de forsvinner i den årlige runddansen av omprioriteringer og innstramminger. Overskudd som kunne bygget ny verdiskaping brukes til å finansiere gårsdagens utgifter.

Oljepengebruken i 2026 er anslått til 579 milliarder kroner. Dette er regjeringens reelle handlingsrom, finansiert av fondets avkastning. Da handlingsregelen ble innført, var intensjonen at slike midler skulle bidra til fremtidig verdiskaping gjennom investeringer i kunnskap, teknologi og omstilling. I dag brukes de i hovedsak til å dekke løpende utgifter og sikre budsjettbalanse.

Men ingenting i handlingsregelen hindrer oss i å vende tilbake til dens opprinnelige formål. Sammen med utbyttene staten mottar, skulle dette forplikte til et langt større ansvar for å investere i forskning og innovasjon. Reell satsing krever ikke nye løfter, men faktisk tilførsel av midler og vilje til å omsette overskudd i kunnskap.

Et fragmentert innovasjonssystem

Det norske innovasjonssystemet er et lappeteppe av virkemidler, programmer og institusjoner, styrt av ulike departementer med overlappende mål og skiftende prioriteringer. Når regjeringen nå flytter penger og oppgaver mellom institusjoner, endrer den ikke den grunnleggende arkitekturen i systemet. Den justerer på overflaten, men ikke på evnen til å drive frem forskningstunge, flerårige og risikobærende innovasjonsprosesser. 

Innovasjon kommer ikke av seg selv, og den kommer definitivt ikke av å gjøre mindre med mindre.

Bram Timmermans
Professor, NHH og forskningsleder, Digital innovation for sustainable growth

I våre naboland ser vi en annen modell. I Danmark spiller Erhvervsstyrelsen en sentral rolle i å samordne næringsutvikling, innovasjon og kapitaltilgang under ett felles strategisk rammeverk. Business Finland er både finansieringsorgan og eksportmotor, med flerårige mandat og tydelig kobling mellom næringsliv, forskning og politikk. I Sverige fungerer Vinnova som en bro mellom forskning, teknologi og kommersialisering, med et eksplisitt oppdrag om å styrke innovasjon i næringslivet.

Felles for disse landene er institusjoner med tydelige, langsiktige mandat for innovasjon. De kombinerer finansiering, næringsutvikling og kunnskapspolitikk, og spiller en aktiv rolle i å forme retningen for verdiskaping. De er ikke bare forvaltere av midler, men motorer for utvikling, med ansvar for å koble forskning, næringsliv og politikk.

I Norge står Forskningsrådet fortsatt som den sterkeste aktøren, med et naturlig hovedfokus på forskning, men uten et like tydelig motstykke på innovasjonssiden. Resultatet er et system som blir godt på kunnskapsproduksjon, men svakt på kunnskapsanvendelse.

Langsiktighet krever mer enn forlik

Skal Norge lykkes med omstillingen, må vi bygge systemer som arbeider mer langsiktig og mer forutsigbart, som ikke svinger i takt med politiske vinder og årlige budsjettforhandlinger.

I Norge snakker vi ofte om forlik som løsningen på dette. Men når det gjelder innovasjon og omstilling, trenger vi mer enn politiske kompromisser. Vi trenger institusjoner med tydelige, flerårige mandat som kombinerer forskning, næringsutvikling og teknologi i en samlet innsats, og som har styrke til å tenke og handle utover budsjettåret.

Vi kan fortsette å snakke om innovasjon som fremtidens løsning. Vi kan fortsette å flytte rundt på midler, justere strukturer og håpe at resultatene blir bedre. Men historien viser det motsatte: innovasjon kommer ikke av seg selv, og den kommer definitivt ikke av å gjøre mindre med mindre.

Spørsmålet er ikke om Norge har råd til å satse mer på innovasjon. Spørsmålet er om vi har viljen til å handle. For vi vet hva som skal til, investeringer i kunnskap, teknologi og risikobærende innovasjon, men vi gjør det ikke. Når politikken stopper ved ambisjonene, blir innovasjon et løfte uten leveranse.