Norske politikere er dårligst utdannet i verden. Er det et problem?

Trygve Bratteli skal ha sagt at det kun var to jobber han kunne hatt i finansdepartementet. Enten som bud eller statsråd. Den siste fikk han som kjent. Utsagnet er nok enda mer gyldig i dag. Kvalifikasjonsprinsippet i offentlig sektor stenger ofte for praktisk erfaring, og det er nærmest slik at sentralforvaltningen ikke lyser ut stillinger uten krav til minimum mastergrad. Annerledes er det heldigvis for politikere.

En ny rapport, som sammenligner utdanningsnivået for toppolitikere, konkluderer med at norske regjeringer ligger på et globalt bunnivå, sammen med Sverige og Danmark. Spørsmålet er om dette egentlig er så farlig. 

Det finnes imidlertid ikke noe studie hvor man lærer alt dette. 

Andreas C. Halse
Fagsjef, Tankesmien Agenda, spaltist Altinget Løvebakken

God politikkutvikling forutsetter både bred og dyp kompetanse innenfor en rekke disipliner. Alle som sitter på Stortinget bør ha grunnleggende kjennskap til jus og regelverksutvikling, statistikk og metode, samfunnsstyring, politisk og statsvitenskapelig teori, økonomisk politikk og mye mer. Det finnes imidlertid ikke noe studie hvor man lærer alt dette. Derfor må alle politikere lære seg ting de ikke kan fra før.

Svensk undersøkelse: Utdanningsnivå lite viktig

Et vanlig argument for verdien av høyere utdanning vil derfor ligge mer i metoden enn innholdet i utdanningene. Mange vil mene at høyere utdanning gir forutsetninger for å sette seg inn i komplekse saker og tilegne seg ny kunnskap. 

Spørsmålet er om det gir bedre forutsetninger å bruke fem år av livet sitt på et masterprogram enn å tilegne seg kunnskap på andre måter. Forskningen tyder på at det ikke er så viktig.

Forskere fra Sverige har nemlig undersøkt hvor stor betydningen av høyere utdanning er i den svenske riksdagen. Svaret er, kort sagt, at utdanningsnivå har liten eller ingen betydning for effektiviteten eller innflytelsen til politikerne. De som ikke har høyere utdanning, finner andre måter å tilegne seg nødvendig kunnskap. 

Svaret er, kort sagt, at utdanningsnivå har liten eller ingen betydning for effektiviteten eller innflytelsen til politikerne. 

Det er ikke så overraskende. En kan lære mye om politikk gjennom praktisk erfaring fra ungdomspolitikken, folkevalgte organer, næringslivet eller journalistikken. Flere av politikerne uten akademisk utdanning som blir intervjuet i den svenske studien, peker også på fagforeninger som et sted de har lært ferdigheter som ellers læres på et universitet.

Bedre selvtillit med høyere utdanning

Selv om det ene ikke utelukker det andre, er ikke dette nødvendigvis erfaringer som gir lavere politisk innsikt enn fem år på skolebenken. Og det hører nok til sjeldenhetene at de politikerne som mangler høyere utdanning, har ligget på latsiden mens andre har studert.

En viktig forskjell som derimot kommer frem fra den svenske undersøkelsen, er at politikere med høyere utdanning har bedre selvtillit. De som selv har høyere utdanning, mener også at det er viktigere enn de som ikke har det.

Akademia har allerede en rekke arenaer hvor de kan bli hørt av beslutningstakere. De leverer forskning til offentlig sektor, som senere blir politiske vedtak, de sitter i regjeringsoppnevnte utvalg og de fører offentlige utredninger i pennen. I tillegg er nok det sosiale overlappet mellom toppolitikere og grupper med høyere utdanning betydelig. De samme mulighetene mangler ofte for tømrere, vaskehjelper og snekkere. Deres perspektiver må derfor løftes inn i politikken på andre måter. Det er ikke til å komme seg bort fra at folk tar med seg nettverkene sine inn i politikken. Det har noe å si for hvilke stemmer som blir hørt og hvilke perspektiver som løftes frem.

Partiene som alternativ karrierevei

Et fenomen som den svenske studien ikke vurderer, og som er verdt å reflektere rundt, er imidlertid betydningen av alternative karriereveier.

Til dette kan det innvendes at heller ikke de som går rett fra ungdomspolitikken ikke nødvendigvis er de mest representative for folk flest. Men det finnes, heldigvis, fortsatt politikere som verken har høyere utdanning eller er vokst opp i partisystemene.

Politikere med høyere utdanning har bedre selvtillit. 

Et bedre argument for høyere utdanning kan være at det gjør politikere mindre avhengige av politikken. Norsk politikk har allerede et belønningssystem hvor partilojalitet er viktigere enn det meste annet. Grunnen til det er at velgerne ikke har noe de skulle sagt om hvem som sitter på Stortinget, utover hvilket parti de stemmer på. Hvilke navn det er mulig å stemme på til Stortinget, er det helt og holdent partiene som avgjør. Det er også partiene som, naturlig nok, velger sin egen ledelse og fordeler representanter i ulike komiteer og verv.

Høy kostnad 

Det betyr at kostnaden for å oppfattes som illojal er høy. Det kan få konsekvenser for viljen til å ta i kontroversielle saker eller fronte standpunkt som er upopulære i eget parti. Disse kostnadene er ikke likt fordelt.

Verst er det for den som står uten gode alternativer til politikken. Det er forskjell på om en tapt nominasjon betyr å gå tilbake til en godt betalt jobb du trives med, eller om det medfører en lønnsnedgang på mange hundre tusen kroner.

Alternative karriereveier trenger ikke å bety høyere utdanning, men det kan være en fordel for den som ønsker flere ben å stå på. Flere av de samme fordelene kan også oppnås fra relevant erfaring fra arbeidslivet.

Politikere bør uansett forsøke å ha alternative karriereveier å falle tilbake på. Ikke bare fordi posisjonen er til låns, men også fordi man trolig blir en bedre politiker når man er mindre avhengig av politikken.