Nyvalgt leder i Europabevegelsen er forbanna på statsministeren
I motsetning til Jonas Gahr Støre ønsker Heidi Nordby Lunde å jekke opp Europadebatten for å ta til motmæle mot EU-motstanderne. Lunde er redd for at Norge skyver seg selv bakover i køen i Europa ved å stikke hodet i sanden, og at utenforskap koster norsk næringsliv dyrt.
Christina Kullmann Five
Tidligere nisjeredaktør EU/EØSEuropabevegelsen avholdt sitt landsmøte i siste helg i oktober, og Heidi Nordby Lunde ble gjenvalgt som leder. Lunde har sittet i lederstolen helt siden 2017.
Vi har på landsmøtet satt oss som mål at vi ønsker en folkeavstemning om norsk EU-medlemskap før 2030.
Heidi Nordby Lunde
Leder, Europabevegelsen
– Jeg pleier å si at jeg overtok en pasient i stabilt sideleie. Nå er vi i hvert fall i ferd med å reise oss og snart klare for å løpe, sier hun spøkefullt.
Den EU-positive foreningen har hatt medlemsvekst fem år på rad. Likevel synes lederen at Europabevegelsen fortsatt har en vei å gå for å kunne håndtere en skikkelig EU-debatt.
– Vi har på landsmøtet satt oss som mål at vi ønsker en folkeavstemning om norsk EU-medlemskap før 2030. Det er lenge til, innrømmer hun.
Hun har ikke noe særlig tro på at det politiske landskapet er klar for en folkeavstemning før den tid. Og i mellomtiden skal hun og resten av ledelsen jobbe med å bygge opp organisasjonen og ruste til gode debatter.
Feil krefter får dominere debatten
– Hvorfor er du sint på statsminister Støre?
– Jonas Gahr Støre sier at han ikke vil ha noen ny EU-debatt i Norge, fordi det skaper splid og polarisering.Vi legger oss flate for dem. Skal vi la dem holde på uten å ta til motmæle?
Heidi Nordby Lunde
Leder, Europabevegelsen
I lys av den nylig avsagte Acer-dommen i Høyesterett mener Lunde at Nei-sidens argumenter har fått for stor plass i den offentlige diskusjonen.
– Nå har Høyesterett endelig konkludert med at Acer ikke har noen særlig myndighet over norsk energipolitikk. Selv om vi har et bredt faktagrunnlag blir vi allikevel stående og stampe. Allikevel får lederen av nei til EU fortsette.
Hun mener Acer-saken er et godt eksempel på hvilke krefter som vi lar dominere debatten.
– Vi legger oss flate for dem. Skal vi la dem holde på uten å ta til motmæle?
Lunde mener at regjeringspartiet Senterpartiet er en aktiv deltaker i å fremsette de påstandene som Høyesterett sier er feil. Dette er hun særlig skeptisk til. Hun ønsker også at statsministeren, gjennom å åpne for en EU-debatt, kunne tatt et skikkelig oppgjør med disse motkreftene.
Handelskrig og øst-utvidelse
– Hvordan har du tenkt til å jekke opp EU-debatten?
– Det pågår en handelskrig i verden. Verden posisjonerer seg i flere handelsblokker. EU vil holde Øst-Europa tettere inntil seg, i frykt for at disse landene skal vende seg mot Russland eller Kina. Hva skal Norge gjøre? Europa er vårt viktigste verdifellesskap, dette må vi diskutere, understreker Lunde.
Hun er klar på at Norge, uten å være søkerland til EU, innfrir så å si alle kravene for EU-medlemskap. Men hun frykter at Norge skyves bakover i køen i den verdenssituasjonen som er nå, mens EU diskuterer hvordan de skal få søkerlandene i øst frem i køen.
Lunde er bekymret for at norsk industri taper muligheter ved utenforskap.
– Vi merker at friksjonen for samarbeidet øker. Det grønne skiftet kommer til å gjøre vondt. Særlig for den fossile oljenasjonen Norge. Men så lenge vi har oljen føler folk føler seg trygge, tror Lunde.
Som et eksempel på at industrien taper, trekker Lunde frem EUs havvindsatsning. Her er Danmark i førersetet og Norge er ikke med.
– Til og med Belgia, med sine 73 kilometer ned kyst, er foran Norge i havvindssatsning, sier Lunde oppgitt.
– Vi tror fortsatt det er typisk norsk å være god. Men vi er for små.
Nato-utvidelse og Arktis
Sikkerhet utvikling i nord er nok et punkt på Lundes diskusjonsliste.
– EU fikk en helt ny rolle sikkerhetspolitisk etter den russiske invasjonen av Ukraina. Blant annet jobber EU med å harmonisere infrastrukturen i Europa, gjøre felles innkjøp og investeringer, slik at Nato kan gjennomføre sitt oppdrag.
Vi kan snakke mye om selvråderett, men den er hundre prosent avhengig av situasjonen i landene rundt oss.
Heidi Nordby Lunde
Leder, Europabevegelsen
Lunde viser til at våre naboland umiddelbart realitetsorienterte etter invasjonen. Danmark kalte inn til folkeavstemning og knyttet seg til EUs forsvarssamarbeid. Sverige og Finland snudde sin Nato-skepsis og sendte inn en søknad. Ny land i Øst-Europa søkte om EU-medlemskap.
– Det er ikke tilfeldig at de søker om medlemskap nå, EU gir dem en ekstra beskyttelse, mener Lunde.
I tillegg mener Lunde at Norge går glipp av mye informasjon som EU-medlemmene utveksler seg i mellom, ettersom vi ikke er tilstede der beslutningene tas. Et eksempel er vedtakelse av sanksjonspakkene mot Russland, som Norge ikke visste innholdet av før den ble offentliggjort.
Arktis har fått ny betydning med invasjonen og Nato-utvidelsen.
– Norge er ikke lenger Nato i nord. Vi burde vært med på et bredere sikkerhetspolitisk samarbeid. Vi kan snakke mye om selvråderett, men den er hundre prosent avhengig av situasjonen i landene rundt oss. Det er ikke i norsk interesser at Europa bryter opp, men at de samarbeider. De som er for en EØS-avtale er for at EU skal eksistere.
– EU er et felles interessefelleskap som samarbeider. Veien inn bør være kort, poengterer Heidi Nordby Lunde.
Skryter av politiske motstandere
Heidi Nordby Lunde er til daglig stortingsrepresentant for Høyre, og medlem i Finanskomiteen.
– Skaper det noen rollekonflikter at du er både stortingsrepresentant for Høyre og leder av Europabevegelsen?
– Nei, det synes jeg ikke. Jeg pleier å være nøye med å oppgi det. Og det synes ikke å være noe problem, mener Lunde.
Hun viser til at organisasjonen er partinøytral, og styret er sammensatt av folk med ulik partibakgrunn. Lunde innrømmer likevel at hun gjerne skulle hatt flere medlemmer fra venstresiden.
– Jeg er glad for at Venstre og MDG har blitt tydelige ja-partier, sier hun.
Det er særlig EUs fokus på klima, bærekraft og internasjonal solidaritet som har skapt dette engasjementet, tror hun. Hun håper også at dette kan bidra til å bevege en annen del av befolkningen i EU-positiv retning, og at argumentene fra folkeavstemningen i 1994 kan skiftes ut.