Politisk styring må være en bunnplanke for norsk energipolitikk

Politisk styring har ligget til grunn for norsk energipolitikk siden første gang noen fant ut at fossene våre kunne legges i rør og bli til elektrisitet. Heldigvis forsto politikerne at evigvarende energiressurser ikke kunne tilfalle private eiere til evig tid.

Da vi fant olje i Nordsjøen, ble det samme tankesettet tatt i bruk. Også her skjønte norske politikerne at fellesskapets interesser måtte sikres på norsk sokkel, men løsningen ble annerledes enn med vannkraften.

Ved siden av å åpne opp for utenlandske selskaper, opprettet man et statlig selskap, innførte strenge vilkår for å kunne drive oljevirksomhet og innførte en av verdens høyeste skattesatser.

Tilnærmingen til vannkraft og oljeressursene la grunnlaget for et prinsipp om felles kontroll over energiressursene. Det er et prinsipp som har gjort Norge til en industrinasjon, fylt opp statskassen og bygget velferdsstaten.

Gjennomgående avhengig av politisk styring

Den politiske styringen av energifeltet er ikke begrenset til offentlig eierskap og kontroll av ressursene. Tvert imot er hele energifeltet gjennomgående avhengig av effektiv politisk styring.

For det første trenger man konsesjon for å få lov til å bygge alt fra oljeplattformer til vannkraftverk og vindmølleparker.

For det andre trenger vi en god politikk for nettutvikling for at strømmen skal komme dit det faktisk er bruk for den. Uten tilstrekkelig nettutbygging blir det mørkt i både hjem og industrihaller helt uavhengig av hvor mye strøm vi produserer.

Prissettingen styres etter markedsprinsipper om tilbud og etterspørsel. Det er det gode grunner til

For det tredje er stadig mer av etterspørselssiden politisk styrt. Det vil si at politiske vedtak påvirker hva slags energi som forbrukes gjennom en kombinasjons av påbud, forbud og ulike avgifter, med en storstilt elektrifisering av samfunnet som resultat.

For det fjerde kan staten, gjennom store inntekter fra høye priser på strøm (og gass), drive omfordeling for å demme opp for de sosiale konsekvensene av høye energipriser.

Den eneste delen av energifeltet som ikke er underlagt en direkte form for politisk styring, er selve prissettingen. Den styres etter markedsprinsipper om tilbud og etterspørsel.

Det er det gode grunner til.

Europa har gjort seg sårbare for krigsprisene

Energi er en knapp ressurs, hvor etterspørselen øker i takt med elektrifisering, klimamål og velstandsutvikling. Når prisene er høye, er det rett og slett et utrykk for denne knappheten, og at tilbudet ikke klarer å holde tritt med etterspørselen.

Europeiske politikere fortjener kritikk for å ha ført en lite pragmatisk energipolitikk, og dermed gjort seg sårbare for de krigsprisene vi nå ser

Slik sett kan man gjerne si at høye strømpriser kan være et utrykk for manglende eller dårlig politisk styring. Men den manglende styringen handler ikke om at europeiske politikere i for liten grad tar i bruk prislover, men om at man ikke har ført en politikk som har skapt en bedre balanse mellom tilbud og etterspørsel etter energi. De færreste kunne rett nok forutse Putins invasjon av Ukraina og tilhørende gasskrig. Europeiske politikere fortjener like fullt kritikk for å ha ført en lite pragmatisk energipolitikk, og dermed gjort seg sårbare for de krigsprisene vi nå ser.

Europas energimangel kan skjules en stund gjennom å tvinge tilbydere til å selge strøm til en viss pris. Det gjør at forbrukere og næringsliv ikke trenger å ta hensyn til at det er for lite energi i systemet. En slik politikk fører imidlertid ikke til mer vann i magasinene eller mer gass i rørene.