Debatt

Ti milliarder ingen må svare for

Jordskjelvet får penger. Tørken får vente. Det vet alle som har jobbet i humanitær sektor. Akutte kriser utløser midler – langvarige kriser faller ut, uten at noen må forklare hvorfor, skriver Torben Bjørke-Henriksen.

«Jordskjelvet får penger. Tørken får vente. Det vet alle som har jobbet i humanitær sektor», skriver innleggsforfatteren.Foto: Civita og AP Photo/Tsvangirayi Mukwazhi

14. april 2026 kl. 05:00

Torben Bjørke-Henriksen

prosjektleder for bistand og utvikling, Civita

Dette er en meningsytring, og innholdet står for skribentens regning. Alle innlegg hos Altinget skal overholde presseetiske regler.

Norge brukte over 10 milliarder kroner på humanitær bistand i 2024. Hva det endelige tallet blir for 2025, er ennå ikke klart. Midlene er spredt på flere budsjettkapitler og endres gjennom året. Det er i seg selv et problem.

Det ville vært utenkelig for ethvert annet budsjettområde av denne størrelsen.

Humanitær bistand omgir seg med en aura av det upolitiske. Den handler om å redde liv og bygger på prinsipper om humanitet og nøytralitet. Nettopp derfor er den effektivt skjermet fra kritikk. Ingen vil fremstå som motstander av å hjelpe mennesker i nød.

Men bak prinsippene ligger konkrete valg: Hvilke kriser som prioriteres, hvilke organisasjoner som får midler, og hvilke hensyn som veier tyngst. Disse valgene tas i stor grad utenfor Stortinget, spredt på budsjettlinjer som endres gjennom året, uten krav til helhetlig redegjørelse.

Les også

Derfor er de plukket ut til å sitte i Epstein-kommisjonen

Ansvaret pulveriseres

Sudan er i dag verdens største humanitære krise. Over 30 millioner mennesker trenger hjelp. I 2025 ba FN om 4,2 milliarder dollar til responsen, men planen ble bare finansiert med rundt en fjerdedel. Likevel mottok Palestina og Ukraina til sammen rundt 5,7 milliarder dollar i humanitær bistand i 2024, langt mer per person i nød enn Sudan.

Behovene alene avgjør ikke hvem som får hjelp. Det gjør også hvilke kriser som har geopolitisk synlighet.

Det er ikke nødvendigvis galt. Norge har utenrikspolitiske interesser. Men når beslutningene tas uten krav til helhetlig offentlig redegjørelse, forsvinner muligheten til å etterprøve dem. Og ansvaret pulveriseres.

En ny strategi løser ikke kjerneproblemet.
Torben Bjørke-Henriksen
Prosjektleder for bistand og utvikling, Civita

Bistand er allerede politisk

Samferdsel, helse og forsvar er alle gjenstand for jevnlige stortingsmeldinger og tydelige prioriteringsdebatter. Humanitær bistand har ikke vært helhetlig behandlet i Stortinget siden 2009. Den gjeldende politikken er formulert i en bred og ambisiøs strategi fra 2024, men uten mekanismer for reell ansvarliggjøring.

Utviklingsminister Åsmund Aukrust varsler nå ny utviklingspolitikk. Det er en åpning. Men en ny strategi løser ikke kjerneproblemet: At det mangler strukturer som tvinger frem åpenhet om hvordan milliardene faktisk prioriteres.

En stortingsmelding ville tvunget frem nettopp dette: At prioriteringene legges frem, begrunnes og kan diskuteres politisk.

Den vil ikke i seg selv redde flere liv. Men den vil stille spørsmålene som i dag forblir ubesvarte: Hvilke kriser prioriteres og etter hvilke kriterier? Hva koster det når feil valg tas? Og hvem er ansvarlig?

Det finnes et argument mot mer åpenhet: Det ville gjøre humanitær bistand mer politisk. Men den er allerede politisk. Spørsmålet er bare hvem som får lov til å se det.

Les også