Valgkampens beste debattant er Støre – eller er han?

Hvem vant årets fjernsynsdebatter? Hvem får prisen som årets beste debattant?

NTB har regnet ut gjennomsnittet av avisenes terningkast i NRKs partilederdebatt i Arendal (11. august) og TV 2s partilederdebatt i Bergen (19. august).

Hvis vi tar gjennomsnittet av disse tallene, blir det tydelig at Jonas Gahr Støre (Ap), Sylvi Listhaug (FrP) og Erna Solberg (Høyre) gjør det best. Støre er vinneren. Han får et gjennomsnitt på 5, Listhaug får 4,55, og Solberg ender på 4,5.

Det er åpenbart at avisene ikke belønner en bestemt stil, for Støre, Listhaug og Solberg har forskjellig retorikk. Likevel får alle tre høye vurderinger av journalistene og kommentatorene.

Tallene viser at terningkast etter politiske TV-debatter ikke er noe objektiv vurdering, men mest et utslag av smak og behag.

Jens Elmelund Kjeldsen
Professor i retorikk, UiB

Lavest vurdering får ofte Kirsti Bergstø (SV) og Arild Hermstad (MDG). Bergstø ender med et gjennomsnitt på 2,8, mens Hermstad ender på 2,75. Men etter den avsluttende partilederdebatten på NRK den 2. september fikk Bergstø 6 av TV 2, men kun 3 av VG.

Etter debatten i Arendal fikk Hermstad 5 av Dagbladet, men kun 1 av TV 2. TV 2 mente at det var alt for enkelt å benytte «trikset med å dra opp en gulrot fra innerlomma for å understreke at man vil ha flere ‘gulrøtter’ i politikken». Dagbladet, derimot, ga ham 5 og kalte ham «dagens store overraskelse,» som «glitret i duell».

Det er mer sprik i bunnen enn i toppen. De «gode» debattanter ligger mellom 4–6, de «dårlige» mellom 1–5. Litt av et sprik.

Ingen objektiv vurdering

Tallene viser at terningkast etter politiske TV-debatter ikke er noen objektiv vurdering, men mest et utslag av smak og behag. Det ser vi i vurderingen av prestasjonene til KrFs Dag-Inge Ulstein. Etter TV 2s debatt var VG begeistret og gav Ulstein en femmer:

«Gikk rett i strupen på Jonas, ivrig fra start, full av selvtillit etter de gode meningsmålingene. I Gazadebatten var det utvilsomt at KrF er tilbake som tydelig Israel-venn. Han langet ut mot Hamas og snakket med det som så ut som sterke følelser om utsatte jødiske kvinner».

TV 2 var helt uenig og ga Ulstein 2 på terningen. Den lave vurderingen kom på bakgrunn av samme innlegg som VG var så imponert over:

«Sliter med å ta ordet og kommer med et angrep på Støre som virker vel spontant ...  Vil ikke spille en aktiv rolle for å stanse krigen i Gaza. Får god tid til å snakke til Israel-vennene blant KrFs kjernevelgere, men synes han blir litt fomlende. Her er Listhaug tydeligere … Ingen stor debatt».

Samme debattant, samme innlegg, helt forskjellig vurdering.

Mest ærlig eller mest slagkraftig?

Det er altså ikke så enkelt å si hva som gir høye terningkast? Antagelig fordi det er vanskelig å bestemme hva som er god retorikk og hvem som er en god retoriker.

Er den beste debattant den som er mest ærlig? Den som er mest slagkraftig og effektiv? Skal sekseren trilles til den som forklarer ting best eller til den mest underholdende? Gir vi høye kast til den som samler sine egne – eller til den som appellerer godt til motstanderens velgere?

I slik retorikk sanker man stemmer ved å hevde svart-hvite forskjeller og stridspunkter som tydeliggjør fronten mellom seg selv og motstanderen.

Jens Elmelund Kjeldsen
Professor i retorikk, UiB

VG belønnet Ulstein for det første: Det var bra å gå «rett i strupen på Jonas» Mens TV 2 straffet angrepet på Støre, fordi det virket «vel spontant».

Ulstein illustrerer en viss systematikk i den tilsynelatende tilfeldigheten av terningkast. Også etter NRKs debatt i Arendal var det stort sprik i vurderingene. VG syntes han var:

«… morsom og dristig – utfordrer programlederne med humor. Får sagt mye på tilmålt tid. Han er opptatt av å vise KrF som et mer verdikonservativt borgerlig parti enn vi har sett de siste årene».

Dristigheten og den utfordrende stilen ble belønnet med terningkast 4. Dagbladet var helt uenig:

«Gjorde pridedebatten til et spørsmål om ytringsfrihet, men hadde ikke noe svar på Melbys klare anklage om at han lar være å gå i Pride-tog. Treffer kanskje blant kjernevelgerne her, men Ulsteins viktigste argument for å være kritisk til pride synes å være at han tror det er mange som er enige med ham.» 

Stemmesanker eller stemmeflytter?

Ulstein fikk kun terningkast 2 fra Dagbladet. Det interessante er Dagbladets antagelse om at Ulstein kanskje treffer kjernevelgerne. I debattene har Ulsteins innlegg nemlig vært preget av det vi i retorikken kaller «stemme-sankende retorikk». Slik retorikk appellerer først og fremst til de allerede overbeviste og har som formål å samle disse velgerne. I slik retorikk sanker man stemmer ved å hevde svart-hvite forskjeller og stridspunkter som tydeliggjør fronten mellom en selv og motstanderen. Stemme-sankeren hevder gjerne en grunnleggende ideologisk motsetning mellom seg selv og «de andre», og angriper ofte motstanderens motiver og kritiserer motstanderens intelligens, etikk eller gode vilje.

Skal du flytte velgere fra Arbeiderpartiet til KrF, er det sannsynligvis en dårlig strategi å fornærme Ap-velgerne.

Jens Elmelund Kjeldsen
Professor i retorikk, UiB

Ulsteins retorikk i denne valgkampen har vært mer preget av slik stemme-sankende retorikk enn av motstykket: den stemme-flyttende retorikken. Denne stemme-flyttende retorikken er gjerne mindre ideologisk. Her innrømmer man at motstanderen har visse tungtveiende argumenter og avgrenser og presiserer sine synspunkter: «Jeg mener dette, men ikke dette». Stemme-flytteren behandler sin motstander med høflighet og respekt og unngår ansiktstruende angrep på motstanderens person, etikk og kompetanse. Skal du flytte velgere fra Arbeiderpartiet til KrF, er det sannsynligvis en dårlig strategi å fornærme Ap-velgerne.

Kanskje Ulsteins stemme-sankende retoriske stil bidrar til spriket i vurderingene? Det er en enten-eller-stil, som verken Dagbladet eller TV 2 bryr seg om, men som VG belønner. Ikke fordi VG er enig, vil jeg tro, men fordi VG antar at slik hardtslående retorikk der man «går i strupen», «langer ut», «skremmer» og viser «sterke følelser» er effektiv retorikk. Det er den kanskje, men bare overfor dem som allerede er enig.