Vi har ikke råd til å bli jordblinde

En flytur, eller et kjapt blikk på kartet, minner oss om at matjorda her i landet er en knapp ressurs. Jorda ligger som tynne, grønne striper pressa inn mellom fjorder og enorme fjellmassiv, bare unntaksvis åpner landskapet seg i større, grønne områder. Kun 3,5 prosent av arealet i Norge er jordbruksareal, og kun 2,8 prosent er dyrka mark. Det er ikke særlig mye, for å si det forsiktig.

Dersom du bor i en av de store jordbrukskommunene, er det lett å glemme dette overordnede perspektivet. Når du sitter i kommunestyresalen og ser ut på åker og eng, kan det virke helt udramatisk å ofre noen få dekar til en ny skole, en parkeringsplass eller et byggefelt. Det samme gjelder for bonden: Et par dekar matjord til ny driftsbygning kan virke ubetydelig.

Et par dekar matjord her, fem-seks dekar der, uten at man ser helheten. Det er en form for blindhet som vi må passe oss vel for.

Sandra Borch
Landbruks- og matminister (Sp)

Et nytt begrep med stor betydning

Det er dette som kalles jordblindhet. Et par dekar matjord her, fem-seks dekar der, uten at man ser helheten. Det er en form for blindhet som vi må passe oss vel for.

Det var forskningsleder Geir-Harald Strand i Nibio som introduserte meg for begrepet «jordblindhet» på en jordvernkonferanse rett før jul. Han mener at jordblindhet er en av flere viktige forklaringer på at dyrka eller dyrkbar jord bygges ned. Jeg tror han har et viktig poeng. Det er naturlig og forståelig at vi ser verden fra vårt eget kjøkkenvindu, men vi trenger økt bevissthet om det overordnede bildet. Det er viktig i alle sammenhenger, og ikke minst når det gjelder jordvern.

Store målkonflikter

Men vi løser ikke alle utfordringer med økt bevissthet, det skal jeg være den første til å innrømme. Mye av den beste jordbruksjorda vår ligger tett på de store byene. Det var ikke uten grunn at våre forfedre og -mødre valgte å bosette seg på, og ved, den mest grøderike jorda. Dette er en av grunnene til at vi i dag har så mange arealkonflikter som lett tar fyr i det offentlige rom.

Man kan ikke sprenge ut en tomt i fjellet hvis fjellet ikke finnes, noen ganger er det kun jordbruksjord å ta av.

Sandra Borch
Landbruks- og matminister (Sp)

Byer og tettsteder trenger næringsbygg, veier, parkeringsplasser, skoler og barnehager, samtidig skal mest mulig av matjorda vernes. Det er ikke alltid mulig å finne løsninger som imøtekommer alle ønsker og behov. Man kan ikke sprenge ut en tomt i fjellet hvis fjellet ikke finnes, noen ganger er det kun jordbruksjord å ta av. Da er det bare en ting å gjøre, man må ta et valg, med de belastningene det medfører. Jeg har stor respekt for lokale myndigheter som må håndtere disse svært vanskelige målkonfliktene.

I fjor vår sendte daværende kommunalminister Bjørn Arild Gram og jeg brev til alle kommuner og fylkeskommuner der vi presiserte at de må ta godt vare på matjorda når de lager arealplaner. Det er mitt inntrykk at dette tas på stort alvor. Mange kommuner søkte om støtte til å lage egne jordvernstrategier etter at det ble satt av penger til dette i Statsbudsjettet, og det er svært positivt. Jeg vil følge nøye med på dette arbeidet i tida som kommer. Som på alle andre områder hjelper det ikke med gode planer dersom de ikke følges opp i praksis, og ord blir til handling.

Jordvern som overordna mål

Nåværende jordvernstrategi sier at vi ikke skal bygge ned mer enn 3000 dekar matjord i året her i landet. I fjor nådde vi for første gang dette målet. Det er bra, men vi må bli bedre. Regjeringa vil at jordvern skal være et overordna prinsipp når arealplaner lages. I Hurdalsplattformen sier vi at vi skal ha maks 2000 ombygd dyrka mark per år. Det er en ambisiøs, men likevel realistisk, ny målsetting.

Regjeringa skal lage en oppdatert jordvernstrategi med nye, konkrete tiltak som sikrer et sterkere vern av matjorda.

Vi er godt i gang med dette arbeidet. Og merk at jeg sier «vi». For å få en strategi som står seg over tid, er vi avhengig av at jeg og mitt departement jobber godt sammen med andre departement som ivaretar andre interesser, blant annet Kommunal- og distriktsdepartementet og Samferdselsdepartementet.

Et aktivt landbruk er fundamentet for et sterkt jordvern.

Sandra Borch
Landbruks- og matminister (Sp)

Et stort alvor

Jeg har vært opptatt av jordvern i mange år, og mener at tida for festtaler nå er forbi. Heldigvis blir stadig flere opptatt av at vi må verne mest mulig av matjorda vår. Dette har nok sammenheng med den internasjonale krisa vi nå står i, med krig i Europa og usikkerhet knyttet til forsyninger av mat og energi. I løpet av få måneder er beredskap og matsikkerhet blitt tema som engasjerer langt utenfor fagseminarer og auditorier.

I november møtte jeg for første gang landbruksministrene i alle OECD-landene. Vi var enige om at det aldri har vært viktigere å sette jordbruksproduksjon på dagsorden og at alle land må ta et større ansvar for å produsere sin egen mat. Det er svært gledelig at vi kan enes om dette som kan virke så banalt, men som er så fundamentalt. Mange land, som Norge, har råd til å importere mat, andre land trues i stadig økende grad av matmangel og klimakrise. Derfor er det så viktig at stadig flere, globalt som lokalt, får øynene opp for betydningen av økt matproduksjon i eget land.

Det er så viktig at stadig flere, globalt som lokalt, får øynene opp for betydningen av økt matproduksjon i eget land.

Sandra Borch
Landbruks- og matminister (Sp)

I vårt rolige hjørne av verden innebærer dette å føre en politikk som bidrar til mer matproduksjon på norske ressurser, over hele landet, slik at selvforsyningsgraden øker. Et aktivt landbruk er fundamentet for et sterkt jordvern. Dersom jordbruksarealene gror igjen, er det mye lettere å bygge dem ned enn hvis de holdes i hevd. For de arealene som bygges ned, er «løpet kjørt», trolig for generasjoner framover. Det kan bli fatalt, for vi vet ikke hvilke behov vi og våre etterkommere vil ha for dyrka og dyrkbar jord om 20, 30 eller 50 år.

Dette er et alvor alle sektorer må ta inn over seg; næringslivet, transportsektoren og andre offentlige aktører, men også landbruket selv. Vi har et felles ansvar for å ta vare på jordressursene våre og bekjempe alle tendenser til jordblindhet.