Ytre høyre normaliseres i Frankrike

Ingen barriere

Denne barrieren er i ferd med å gå i oppløsning. Fremtredende forretningsfolk møter Le Pen og Jordan Bardella, RNs leder; de inviteres til samtaler og samarbeid.

Møtet 20. april mellom Bardella og MEDEF, Frankrikes største arbeidsgiverorganisasjon, markerer også et politisk skifte.

MEDEF avviser at dette møtet innebærer en politisk tilnærming, og viser til at organisasjonen også møter andre partiledere. Nettopp derfor er eksempelet talende. 

Møtet beviser ikke uten videre politisk enighet, men at RN nå behandles som en legitim maktfaktor det er «nødvendig» å forholde seg til. Når muligheten for regjeringsmakt fremstår som realistisk, tilpasser også økonomiske aktører seg dette.

Tidligere ville MEDEF ikke ha noe med partiet å gjøre. Nå møtes RN med institusjonell kontakt. RN fremstår ikke bare som en teoretisk mulighet, men som et plausibelt regjeringsalternativ. Det kan trekke deler av arbeidsgiversiden i Frankrike mot det autoritære høyre. 

Politikkforslag som tidligere ble oppfattet som klart systembrytende og autoritære, begynner å fremstå som legitime temaer for ordinær politisk debatt.

Jan Borgen
Advokat og tidl. leder, Amnesty Norge

Trusler mot rettsstaten

For det andre gjør denne normaliseringen at terskelen senkes for å behandle RNs politikk som vanlig politikk. Politikkforslag som tidligere ble oppfattet som klart systembrytende og autoritære, begynner å fremstå som legitime temaer for ordinær politisk debatt. 

Men RNs politikk er ikke mer moderat enn før. Den er fortsatt ytterliggående. Det som har endret seg, er at omgivelsene i større grad venner seg til tanken på at den kan bli realisert. Motstanden rundt partiet er svekket.

Jacques Attali peker spesielt på to av RNs forslag som angriper rettsstaten som forutsetning for demokratiet. Det ene er «indre nasjonal preferanse»: forrang for franske borgere i arbeidsliv, velferd og bolig. 

Det andre er «ytre nasjonal preferanse»: nasjonal lovs forrang over internasjonale traktater. 

Han understreker at disse forslagene ikke er tekniske justeringer. De rokker nemlig ved selve rettsstatens grunnstruktur. 

Indre nasjonal preferanse

Det første – nasjonal preferanse i arbeidsliv og velferd – gjør nasjonal tilhørighet til et fordelingsprinsipp. Det andre – nasjonal lovs forrang over internasjonale traktater – svekker de rettslige bindingene som beskytter borgerne mot staten.

Nasjonal preferanse i arbeidsliv og velferd er en meget hard innvandringslinje. Den innfører et politisk og rettslig skille mellom mennesker som ellers oppholder seg lovlig i landet. En stor gruppe med utenlandsk bakgrunn skal ikke ha de samme rettighetene som resten. Rettighetene skal gjøres avhengige av nasjonal tilhørighet, ikke av rettslig status. RN vil gjøre nasjonalitet til et gjennomgående fordelingsprinsipp på bekostning av likhet for loven og universelle rettsstatsprinsipper.

I tillegg vil dette ramme økonomien hardt fordi store deler av arbeidskraften i bygg, omsorg, landbruk, renhold, logistikk og restaurantbransjen er utenlandsk. Resultatet kan bli mangel på arbeidskraft, redusert tjenestetilbud og høyere priser. 

Ytre nasjonal preferanse

Å gi nasjonal lov forrang over traktater endrer ikke bare politikk, men også spillereglene. Det vil gjøre det vanskeligere å få overprøvd nasjonale beslutninger i europeiske domstoler – EU-domstolen og Den europeiske menneskerettsdomstolen. Dermed svekkes kontrollen når grunnleggende rettigheter brytes, og viktige demokratiske garantier forsvinner. 

Det samme mønsteret finnes i flere europeiske land: først avstand, deretter kontakt, så samarbeid.

Jan Borgen
Advokat og tidl. leder, Amnesty Norge

Dette dobbelte rettsvernet er ikke et luksusgode, påpeker Jacques Attali, men en demokratisk sikkerhetsmekanisme. Hvis utviklingen internt går i autoritær retning, finnes det fortsatt en ekstern klageadgang, legger han til.

RN utfordrer sentrale rettsstatlige prinsipper som betyr et alvorlig brudd med prinsippet om likhet for loven og med de rettslige skrankene som holder demokratisk maktutøvelse innenfor faste grenser. Følgen kan bli markedsuro, dyrere statsgjeld, svakere investeringer og økonomisk tilbakeslag.

Ikke særfransk

Dette er ikke et særfransk fenomen. Sverige er et nærliggende eksempel på en liknende utvikling. Statsminister Ulf Kristersson åpnet tidligere denne måneden for en fremtidig firepartiregjering der Sverigedemokratene (SD) kan få statsråder. 

Sverigedemokraterna var for få år siden politisk isolert, omtrent slik Rassemblement National var i Frankrike. 

Et avgjørende skifte kom da andre partier begynte å behandle SD som en legitim samarbeidspartner. Grensene for hva som ble oppfattet som normalt ble gradvis flyttet; det skjedde ikke dramatiske endringer på kort tid.

Det samme mønsteret finnes i flere europeiske land: først avstand, deretter kontakt, så samarbeid. Til slutt fremstår det nye som normalt.

Ideologiske motsetninger tones ned fordi strategiske hensyn veier tyngre enn tidligere politiske skillelinjer. 

Endringer i mediemakten

Frankrike opplever også store endinger i mediemakten. Store formuer og et konsentrert medieeierskap samles på stadig færre hender. Spesielt eierne Vincent Bolloré, Daniel Kretinsky og Bernard Arnault gjør stadig nye oppkjøp. Deres eierblokker har vokst kraftig de siste årene.

Med stadig flere aviser, tv-kanaler, radiostasjoner og forlag samlet på hendene til disse tre milliardærene, er det blitt færre som setter rammene for den offentlige samtalen. Redaksjonene i Mediapart, Libération og Le Monde har flere ganger advart mot denne stadig sterkere mediekonsentrasjonen og mot hva den gjør med demokratiet, meningsmangfoldet og den redaksjonelle uavhengigheten. 

Det er grunn til å frykte at Frankrike er i ferd med å gjøre ekstrem politikk respektabel.

Jan Borgen
Advokat og tidl. leder, Amnesty Norge

Det er i dette medielandskapet ytre høyre normaliseres. Die Zeit har beskrevet hvordan medieeierne i økende grad forholder seg til Le Pen- og Bardella-leiren som reelle maktkandidater. 

Gjennom sine medieimperier løfter de frem politiske perspektiver som gjør høyrepopulistiske standpunkter mer stuerene. Slik virker tilpasning i praksis, og slik forberedes maktskifter. At de samme perspektivene gjentas og gjentas, flytter grensen for hva som opinionen oppfatter som legitim politikk.

Oppsummert

Det står mye på spill i Frankrike. Økonomiske eliter, mange medieeiere og deler av det politiske etablissementet har allerede før valget akseptert å behandle ytre høyre som en legitim og normal maktaktør. De har lagt føringer på det politiske landskapet før velgerne har gått til valg. Det er som om utviklingen allerede har gått sin gang. Maktbalansen mellom partiene er forskjøvet, og med det grensene for det som bør regnes som demokratisk normalt.

Det er grunn til å frykte at Frankrike er i ferd med å gjøre ekstrem politikk respektabel. RNs kontakt med ulike eliter, institusjonell pragmatisme og medienes tilvenning har allerede flyttet grensene for hva som fremstår som legitim politikk i et demokrati.