Enda et skritt i feil retning for menneskerettsvernet i Europa

Flytter grensene

Erklæringen som nå ble vedtatt i Chișinău, understreker fortsatt støtte til domstolens uavhengighet, menneskerettighetssystemet og at forbudet mot tortur og umenneskelig behandling er absolutt. Det er viktig. Samtidig er det vanskelig å overse retningen dokumentet peker i, og hva det i praksis innebærer.

Erklæringen legger betydelig vekt på staters skjønnsmargin, grensekontroll, nasjonal sikkerhet og behovet for større fleksibilitet i migrasjonssaker. Det åpnes også for videre arbeid med tredjelandsløsninger og «return hubs». Selv om formuleringene er mer balanserte enn mange fryktet, flyttes tyngdepunktet likevel gradvis i retning av større statlig handlingsrom og svakere internasjonal kontroll. 

Når rettigheter i økende grad omtales som praktiske eller politiske hindringer, svekkes også respekten for selve menneskerettighetsvernet.

Maria Wasvik og Garima Singh
Antirasistisk Senter

Det er nettopp slike små forskyvninger det er grunn til å være oppmerksom på. Internasjonale domstoler må selvsagt tåle debatt og kritikk. Men når europeiske stater, med Norge i front, begynner å omtale menneskerettslige begrensninger som et problem som må håndteres, flyttes også grensene for hva slags politikk som framstår legitim.

Svekker respekten for menneskerettighetsvernet

EMD eksisterer for å kontrollere staters maktutøvelse opp mot grunnleggende rettigheter. Domstolen håndhever ikke regler den selv har funnet på, men forpliktelser statene selv har sluttet seg til gjennom menneskerettighetskonvensjoner. Derfor handler dette heller ikke bare om EMD som institusjon, men om den bredere viljen til å la menneskerettighetene sette reelle grenser for staters maktutøvelse. Når rettigheter i økende grad omtales som praktiske eller politiske hindringer, svekkes også respekten for selve menneskerettighetsvernet.

Norge burde i en slik situasjon bidra til å styrke tilliten til menneskerettighetene og de internasjonale institusjonene som skal håndheve dem – ikke gå foran i en utvikling der de gradvis framstilles som upraktiske og til hinder for effektiv migrasjonskontroll.