Enda et skritt i feil retning for menneskerettsvernet i Europa

Den nye erklæringen om migrasjon fra Europarådets ministermøte 15. mai ble ikke det frontalangrepet på Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) mange fryktet. Likevel peker den mot en utvikling der menneskerettighetene i økende grad behandles som et hinder for strengere migrasjonspolitikk. Norge er ikke bare tilskuer til denne utviklingen, men har selv bidratt til å drive den fram. Det bør vekke bekymring.
I fjor sluttet Norge seg til initiativet fra blant andre Danmark og Italia om å legge press på EMD for å gi statene større handlingsrom i migrasjonspolitikken. Det ble omtalt som et «historisk gjennombrudd» for en strengere europeisk innvandringspolitikk. Kritikken handlet særlig om at domstolen i for stor grad begrenser staters mulighet til å utvise utlendinger, kontrollere grenser og føre en strengere migrasjonspolitikk.
Bak dette ligger en mer grunnleggende diskusjon om forholdet mellom statlig suverenitet og internasjonale menneskerettigheter. Når europeiske regjeringer ber om større handlingsrom i saker som i dag begrenses av menneskerettighetene, handler det også om hvor sterke begrensninger de fortsatt er villige til å akseptere på egen maktutøvelse.
Flytter grensene
Erklæringen som nå ble vedtatt i Chișinău, understreker fortsatt støtte til domstolens uavhengighet, menneskerettighetssystemet og at forbudet mot tortur og umenneskelig behandling er absolutt. Det er viktig. Samtidig er det vanskelig å overse retningen dokumentet peker i, og hva det i praksis innebærer.
Erklæringen legger betydelig vekt på staters skjønnsmargin, grensekontroll, nasjonal sikkerhet og behovet for større fleksibilitet i migrasjonssaker. Det åpnes også for videre arbeid med tredjelandsløsninger og «return hubs». Selv om formuleringene er mer balanserte enn mange fryktet, flyttes tyngdepunktet likevel gradvis i retning av større statlig handlingsrom og svakere internasjonal kontroll.
Når rettigheter i økende grad omtales som praktiske eller politiske hindringer, svekkes også respekten for selve menneskerettighetsvernet.
Maria Wasvik og Garima Singh
Antirasistisk Senter
Det er nettopp slike små forskyvninger det er grunn til å være oppmerksom på. Internasjonale domstoler må selvsagt tåle debatt og kritikk. Men når europeiske stater, med Norge i front, begynner å omtale menneskerettslige begrensninger som et problem som må håndteres, flyttes også grensene for hva slags politikk som framstår legitim.
Svekker respekten for menneskerettighetsvernet
EMD eksisterer for å kontrollere staters maktutøvelse opp mot grunnleggende rettigheter. Domstolen håndhever ikke regler den selv har funnet på, men forpliktelser statene selv har sluttet seg til gjennom menneskerettighetskonvensjoner. Derfor handler dette heller ikke bare om EMD som institusjon, men om den bredere viljen til å la menneskerettighetene sette reelle grenser for staters maktutøvelse. Når rettigheter i økende grad omtales som praktiske eller politiske hindringer, svekkes også respekten for selve menneskerettighetsvernet.
Norge burde i en slik situasjon bidra til å styrke tilliten til menneskerettighetene og de internasjonale institusjonene som skal håndheve dem – ikke gå foran i en utvikling der de gradvis framstilles som upraktiske og til hinder for effektiv migrasjonskontroll.
Innsikt

Tom Staahle spør Jens StoltenbergKan statsråden redegjøre for hvorfor Tsjad er en god parallell til Norge i diskusjonen om redusert matmoms?Besvart
Morten Stordalen spør Terje AaslandMener statsråden energikartleggingsforskriften er treffsikker når den påfører SMBer høye kostnader for kjent energibruk?Besvart
Helge André Njåstad spør Lene VågslidVil statsråden etablere nordiske retningslinjer som sikrer barns kontakt med begge foreldre i ekstraordinære situasjoner?Besvart
















