EØS-samarbeidet har tjent oss godt i 30 år – vil det fortsette i nye 30 år?

Det er viktig for norske politikere å ta inn over seg i forholdet til EU, at EU tross alt vil være mest opptatt av å ivareta egne interesser. Dessuten konkurrerer vi med mange land om EUs oppmerksomhet. De viktige sakene på unionens agenda har betydning for mange flere enn bare Norge. Den er preget av den geopolitiske situasjon, mulige nye medlemsland, regelverksutvikling på nye områder for å styrke og bedre samarbeidet, og valg til Europaparlamentet. Listen er omfattende. Flere av EUs nye politikkområder er i norsk interesse – vi banker stadig på døren.

Men både Kommisjonen og EU-land registrerer den tidvis negative holdningen hos regjeringen og politiske partier på venstre- og deler av høyresiden til både EØS-avtalen og ytterligere fordypet samarbeid med EU.

Det danner seg et bilde av Norge som en «rosinplukker» – vi vil ikke være med og ta ansvar. Men EU er ikke avhengig av godt samarbeid med oss, vi er demandører. Dessuten, EØS-samarbeidet er så velfungerende at EU ikke ser behov for å bruke mye tid på norske ønsker for mer samarbeid utenfor vår avtale, når andre ufordringer er mer presserende og alvorligere. Og ethvert ønske om spesifikt samarbeid fra Norge vil mest sannsynlig bli møtt med motkrav fra EU. Vi gjør det ikke enkelt når vi samtidig innfører ekstra toll på matvarer til sterke protester fra EU. 

Et falleferdig korthus?

Dette går direkte inn i den spede debatten vi ser i forhold til et mulig EU-medlemskap. Noen tar ikke innover seg dagens EU – som er helt forskjellig fra det EU (EF) vi så i 1990 og frem til folkeavstemningen i 1994.

Hvis vi bare skal gå litt tilbake, kanskje til finanskrisen i 2008, har EU vist seg som den «voksne i rommet». De har stått sammen, funnet løsninger gjennom kompromiss og bragt samarbeidet fremover, også gjennom migrasjonskrisen, pandemien og Ukraina-krigen. De har gjort det fordi de ser seg tjent med et sterkt europeisk samarbeid til å møte utfordringene. Videre har de inngått et konstruktivt samarbeid med Nato – to komplementære organisasjoner. De har tatt lærdom av flyktningekrisen fra 2015 og fått på plass et nytt regelverk. De stod samlet mot Storbritannia i brexit-forhandlingene. 

Noen tar ikke innover seg dagens EU – som er helt forskjellig fra det EU (EF) vi så i 1990 og frem til folkeavstemningen i 1994.

Siri Sletner
Spaltist

Er dette et samarbeid som er i ferd med å falle sammen som et korthus? Ja ja, det er lov å drømme seg bort. Dette ble veldig godt imøtegått av Håvard Syvertsen i Altinget 3. februar. 

Men hva er det som skal til for å snu den norske ignoransen eller uviljen – hos et land med en åpen økonomi og et stort sikkerhetsbehov? En endring i det sikkerhetspolitiske landskapet rundt oss, eller seier for Trump og usikkerhet om Nato-samarbeidet kan kanskje være det som snur opinionen. Jeg kan også tenke på scenarier som utfordringer i energiforsyning, mangel på råvarer, utfordringer i internasjonale handelsstrømmer, klimatiltak og felles sikkerhets- og beredskapspolitikk – områder hvor EU tenker mer samarbeid. Derfor bør vi tenke nytt i forhold til vårt samarbeid med EU. Vår utenriksminister sa nylig at en Trump-seier vil føre til mer europeisk samarbeid for Norge. Det gjenstår å se.

EU agerer raskere

Men hvilken hverdag møter våre norske politikere når de banker på EUs dør, enten gjennom EØS eller på utsiden?

I EU ser vi at nye organer overtar og videreutvikler fellesoppgaver. Hvis det nye regelverk er innenfor eksempelvis indre marked (EØS), vil Norge kunne bli med i prosessen med å utvikle regelverket, uten å delta i vedtaket. Men vi kan støte på en utfordring; hvis bare deler av regelverket er EØS-relevant, får vi ikke delta i utviklingen av hele regelverket, og vi må finne bilaterale løsninger (for innlemmelse i norsk lov). Dette gjelder eksempel helsesamarbeidet, hvor noe er EØS-relevant og resten må løses bilateralt. Men hvorledes? Her kan Schengen-samarbeidet være en modell. 

Det skal her tilføyes at det i første hånd er EU-kommisjonen som «definerer» hvorvidt et forslag til regelverk er EØS-relevant og således åpner for vår deltagelse. 

Vi har ingen innflytelse, men vi speiler EUs beslutning. Alltid på etterskudd.

Siri Sletner
Spaltist

Helseberedskap, hvor vi ønsker å delta, er i utgangspunktet ikke fellesskapspolitikk, men et ansvar som ligger hos det enkelte EU-land. Så vår eventuelle deltagelse er sensitiv i forhold til medlemslandene. Videre er det en utfordring at EUs helsemyndighet HERA er etablert som et DG (eget «departement»). Vi kan delta i et byrå, men ikke i et organ under EU-kommisjonen. Videre kan finansiering være et problem, hvis det går over EUs felles budsjett som vi ikke er en del av. Deltagelse i EUs helseberedskapssamarbeid vil blant annet kunne sikre oss vaksiner ved en ny pandemi. Og den kommer på et tidspunkt. Dette har svært få tatt innover seg, både i politikken og opinionen, selv om Koronakommisjonen slo dette klart fast.

Videre har vi fra norsk side erfart at et EU i krise, tar raskere beslutninger som setter større krav til norsk samordning og håndtering. Eksempelvis sanksjonspolitikken (i forhold til Russland) – vi har ingen innflytelse, men vi speiler EUs beslutning. Men alltid på etterskudd.

Norske fotavtrykk i EØS-regelverk

I EØS har vi deltagerrettigheter, men hvor flinke er vi til å delta og hegne om vår selvråderett gjennom å påvirke regelverket (det eksisterer 500–600 ekspertgrupper og arbeidsgrupper under Kommisjonen og Rådet)? 

De som argumenterer for norsk selvråderett, bør være mer aktive og sette norske stempler – ikke bare si nei.

Siri Sletner
Spaltist

Generelt blir regelverksutviklingen ikke alltid fulgt aktivt. Vi kommer ofte i trialogfasen (diskusjon mellom Kommisjonen, Rådet og EP), hvor premissene er lagt. Vi tenker ofte sektor og mister mulighet til en mer helhetlig tenkning. Kanskje fordi de politiske styringssignalene uteblir (krevende å få politisk godkjennelse av norske posisjoner i enkelte departement), eller fordi vi er for rigid organisert (mangel på sektorovergripende tenkning og organisering)?

Generelt er det ikke lett å vise til norske fotavtrykk i EØS-regelverk. Det finnes hederlige unntak på områder der Norge har spesialkompetanse, eksempelvis når det gjelder antibiotikaresistens. Her har vi vært flinke til å spille inn norsk erfaring. Vi må uansett forstå at et regelverk i EU har vært gjenstand for mange kompromiss mellom mange nasjonale meninger. Fordi det ofte speiler våre egne holdninger, går derfor samarbeidet «stille» fremover, helt til en vanskelig sak – enten NAV, jernbane eller fjerde energimarkedspakke – dukker opp. Således; de som argumenterer for norsk selvråderett, bør være mer aktive og sette norske stempler – ikke bare si nei.

Vi vil ikke havne på b-laget

I dag står Norge overfor et mer komplekst, uoversiktlig og krevende EU med sektorovergripende samarbeid. Dette griper inn i vårt samarbeid gjennom EØS-avtalen. Det blir vanskeligere å avgjøre et regelverks relevans og integrere det i EØS-avtalen (norsk lov). Handelspolitikk og indre markedspolitikk blir blandet sammen. Det flytter noen grenser i EØS. Tredjelands subsidier eller statsstøtte er slik utfordring. Dette fører til en bekymring i enkelte kretser for fragmentering av det indre marked og hvor handelspolitikk (som vi ikke er en del av) blir mer toneangivende.

Men slike tiltak (statsstøtte eller subsidier) kan være nødvendige i møte med vanskeligere økonomiske tider og eksempelvis satsing på grønn industri. Man ser sentrale globale utfordringer som stiller nye krav til det indre marked. Verden er blitt mer urolig både politisk og økonomisk, og selv våre nærområder preges av krig og ustabilitet. Det foregår en politisk og økonomisk maktkamp, hvor spesielt Kina og Russland bruker subsidier og statsstøtte for å sikre seg eierskap over teknologisk og strategisk viktige bedrifter (det vises til nylige vurderinger fra blant annet Forsvarets e-tjeneste og PST). 

Havner vi utenfor dette, kan det utvikle seg forhold hvor vi kan bli behandlet som tredjeland, det vil si b-status i det indre marked.

Siri Sletner
Spaltist

Derfor blir EUs og USAs arbeid, og ikke minst samarbeid for å sikre egne og våre interesser særdeles viktig. For Norge vil det bli avgjørende å bli en del av disse ordninger, hvor felles regelverk overfor tredjeland vil bli en sentral del av det fremtidige indre marked. Havner vi utenfor dette, kan det utvikle seg forhold hvor vi kan bli behandlet som tredjeland, det vil si b-status i det indre marked. Men EU ønsker ikke et a-lag og b-lag i det indre marked, og vi ønsker ikke å være på b-laget. Skal vi ta slikt regelverk inn i EØS-avtalen, vil det flytte noen grenser. Vi bør velge å gjøre det, fordi et indre marked i flere hastigheter vil være en ulykke for Norge.

Gjenstår å finne argumenter

Snart kommer rapporten fra regjeringens utvalg som har sett på EØS-samarbeidet etter 2012. Utvalget skal samtidig se på Storbritannias og Sveits’ erfaringer fra deres EU-samarbeid – det ene landet med verdens sjette største økonomi og militær stormakt i Europa, og det andre midt i EU med en betydelig forskjellig økonomi fra vår.

Er det relevant for Norge med liten og åpen økonomi og et stort sikkerhetsbehov? Senterpartiet vil også forberede seg for en debatt om vårt forhold til Europa – på sin egen særegne måte. Konklusjonen er gitt, så det gjenstår å finne argumenter – gode argumenter for fortsatt isolasjon.