Økt støtte til barns og kvinners helse må følges av en tydelig plan

En ny plan for innsatsen må være barnesensitiv

Fortsatt investering i GFF et viktig signal. Fondet har solid faglig forankring og dokumentert effekt på norske målsetninger, herunder bidrag til styrking av helsesystem. Da støtten ble kuttet kraftig i 2024 skyldtes det ikke faglige prioriteringer, men «budsjettsituasjonen på posten». Det lå ikke noen plan bak kuttene, og vurderingene til både Utenriksdepartementet og Norad skulle tilsi det motsatte.

Nå må økningen til GFF følges av flere konkrete grep: 

Regjeringen må få på plass en ny helhetlig plan for helseinnsatsen. Dagens styringsrammeverk består av sprikende politiske signaler og en blanding av utgåtte og nye strategier og handlingsplaner. En ny plan må ta utgangspunkt i de største og mest urettferdige helseforskjellene: Altfor mange barn dør fortsatt av sykdommer vi har hatt løsninger på i flere tiår. 

Dersom Norge mener alvor med ambisjonene om å prioritere barns og kvinners helse, må det understøttes av et nytt styringsrammeverk og merkes i budsjettene. 

Henrik Hvaal
Seniorrådgiver, Redd Barna

Det er flere grunner til at planen må være barnesensitiv. Først og fremst fordi alle barn har rett til å leve og til god helse. Men også fordi barns overlevelse og utvikling er avgjørende for samfunnsutviklingen i de landene Norge bidrar.

Vaksinering er blant de mest effektive tiltakene vi har for barns overlevelse og må fortsatt være et fokusområde. Norges innsats på dette feltet har reddet millioner av liv og styrket global helsesikkerhet. Denne støtten bør styrkes allerede i revidert budsjett, for å bøte på fjorårets kutt.

Bedre koordinering og tydeligere ledelse 

En ny plan forutsetter også tydeligere ledelse. Bedre koordinering mellom Utenriksdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og andre relevante aktører er nødvendig. 

En gjenopprettelse av global helseambassadør-stillingen vil kunne bidra til å samordne ressurser, styrke innsatsen og til å gi Norge en tydeligere stemme internasjonalt, slik både Stoltenberg-utvalget og sivilsamfunnet har anbefalt. Faste og strukturerte møteplasser med fagmiljøer og sivilsamfunn vil ytterligere styrke kvalitet og gjennomføring. 

En slik styrket koordinering vil passe godt sammen med arbeidet for global helsesikkerhet, og vil synliggjøre når det er relevant og riktig at det tilføres midler, også fra andre budsjetter enn bistanden. 

Hvor skal vi videre? 

I diskusjonen som Aukrust har startet om hvordan bistanden skal innrettes fremover, dukker det opp flere vanskelige spørsmål: Hvordan balanserer man lokalt ledet utvikling med globale løsninger som virker? Hvordan, og når, skal man skille mellom globale fellesgoder og tiltak som først og fremst gagner de fattigste landene? 

Samtidig som vi stiller krav til regjeringen, jobber Redd Barna selv med å finne ut av hvordan vi skal tilpasse programarbeidet vårt, og hvordan vi skal bidra til nye strukturer som svarer på dagens utfordringer. 
 
Det finnes ingen enkle svar. Men én ting er tydelig: Dersom Norge mener alvor med ambisjonene om å prioritere barns og kvinners helse, må det understøttes av et nytt styringsrammeverk og merkes i budsjettene. Ingen barn skal dø av sykdommer vi vet hvordan vi kan forhindre.