Bli abonnent
Annonse
Debatt

Frankrike behandler fedme som sykdom. Hvorfor gjør ikke Norge det?

«Fedme er sosialt skjevt fordelt, og det gjelder i høyeste grad også i Norge. I dag er det utelukkende lommeboken din som avgjør om du får tilgang til moderne fedmebehandling,» skriver innleggsforfatterne. 
«Fedme er sosialt skjevt fordelt, og det gjelder i høyeste grad også i Norge. I dag er det utelukkende lommeboken din som avgjør om du får tilgang til moderne fedmebehandling,» skriver innleggsforfatterne. Foto: Lise Åserud/NTB
3. juni 2026 kl. 05:00

Dette er en meningsytring, og innholdet står for skribentens regning. Alle innlegg hos Altinget skal overholde presseetiske regler.

Frankrike viser vei. Nylig ble det kjent at franske helsemyndigheter innvilger offentlig refusjon for de effektive fedmemedisinene Wegovy og Mounjaro. De har innsett det forskningen har vist lenge: Fedme er en kronisk, biologisk sykdom som krever medisinsk behandling, ikke moralsk fordømmelse eller overfladiske livsstilsråd.

I Norge sitter politikerne fremdeles på hendene. Mens våre europeiske naboer investerer i folkehelsen og anerkjenner moderne medisin, preges det norske politiske landskapet av en akutt beslutningsvegring.

Resultatet? Systematisk økning i helseulikhetene, og en politikk som i ytterste konsekvens oppleves som en form for passiv dødshjelp for en stor pasientgruppe. 

Les også

Byrden av stigmaet som dreper

I tillegg til den rent fysiske sykdommen, bærer pasienter med fedme på en usynlig, men enormt ødeleggende tilleggsbyrde: et dypt forankret samfunnsstigma. Mennesker med store kropper blir daglig møtt med fordommer om at de mangler viljestyrke, karakter og disiplin. Dette stigmaet gjennomsyrer skolesystemet, arbeidslivet – og rystende nok også helsevesenet, der pasienter regelmessig blir møtt med ignorering eller moralske formaninger fremfor adekvat medisinsk hjelp.

Fedmeforskningen viser at dette vektstigmaet ikke bare fører til skam, angst og isolasjon; det forverrer den biologiske sykdommen direkte gjennom økt fysiologisk stress. Internasjonale studier viser at det å bli utsatt for vektstigma og diskriminering i seg selv øker dødeligheten med opp mot 60 prosent. Skammen veier ofte tyngre enn kiloene. Når sykdommen fortsatt behandles annerledes enn andre kroniske lidelser, bidrar det til å opprettholde stigmaet og diskrimineringen mennesker med fedme møter i samfunnet og helsevesenet. 

Dette er den direkte oppskriften på det todelte helsevesenet norske politikere på tvers av partilinjer hevder de vil unngå.

Mari-Mette Graff og Maria Arlén Larsen

Moralsk formaning fremfor medisin

Norge har stolte tradisjoner for lik tilgang til helsehjelp for alle. Men når det gjelder alvorlig fedme, er prinsippet om likhet kastet på båten. Beslutningsforum og helsepolitikerne gjemmer seg bak argumenter om høye kostnader, mens samfunnsdebatten preges av en utdatert idé om at pasientene bare må anstrenge seg mer.

Dette er en farlig tankegang. Alvorlig fedme skyldes komplekse biologiske og genetiske mekanismer som ikke kan løses med viljestyrke. Å nekte pasienter effektiv, dokumentert behandling fordi sykdommen historisk har blitt stemplet som et personlig ansvar, er en diskriminering vi aldri ville akseptert ved hjerte- og karsykdommer eller kreft.

Når politikerne aktivt velger å holde effektive medisiner unna blå resept, velger de samtidig å la hundretusenvis av nordmenn leve med redusert livskvalitet, økt risiko for følgesykdommer og kortere levetid. Å se på at mennesker får forkortet livet fordi man nekter å prioritere medisinen som kan hjelpe dem, er ikke så mye bedre enn aktiv dødshjelp. Det er en villet, politisk passiv dødshjelp. 

Les også

De rike får behandling, de fattige forblir syke

Fedme er sosialt skjevt fordelt, og det gjelder i høyeste grad også i Norge. I dag er det utelukkende lommeboken din som avgjør om du får tilgang til moderne fedmebehandling. De som har råd til å betale flere tusen kroner i måneden fra egen lomme, får medisinene de trenger. De som ikke har råd – og som ofte rammes hardest av sykdommen – må klare seg uten.

Dette er den direkte oppskriften på det todelte helsevesenet norske politikere på tvers av partilinjer hevder de vil unngå. Ved å opprettholde dagens refusjonsnekt, bidrar politikerne direkte til å øke de sosiale helseforskjellene i Helse-Norge. Det er en fallitterklæring for den norske velferdsstaten. 

Det koster mer å la være

Det mest absurde i den norske vegringen er det økonomiske regnestykket. Ja, medisiner er en kostnad for staten i dag. Men hva koster det samfunnet å la være å behandle?

Alvorlig fedme fører til en bølge av følgesykdommer: type 2-diabetes, hjerteinfarkt, hjerneslag, slitasjegikt og kreft. Det fører til uførhet, sykemeldinger og enorme mørketall i helsebudsjettene. Den franske modellen viser politisk og økonomisk fremsynthet; de forstår at forebygging og tidlig behandling sparer helsevesenet og samfunnet for astronomiske summer på sikt.

Vi kan ikke se på at personlig økonomi skal diktere hvem som får leve et friskt og langt liv.

Mari-Mette Graff og Maria Arlén Larsen

En utfordring til de folkevalgte

Vi kan ikke lenger akseptere at norske fedmepasienter behandles som annenrangs borgere i eget helsevesen. Vi kan ikke se på at personlig økonomi skal diktere hvem som får leve et friskt og langt liv.

Frankrike har åpnet døren til en mer rettferdig helsehverdag. Nå utfordrer vi norske helsepolitikere:

Vil dere fortsette å gjemme dere bak beslutningsvegring, mens helse-Norge splittes i to og pasienter overlates til en langsom, passiv død? Eller vil dere ta innover dere moderne medisinsk vitenskap, ta regningen, og gi fedmepasientene den helsehjelpen de har krav på?

Svaret bør gi seg selv. Det handler om verdighet, rettferdighet og folkehelse. 

Les også

Annonse
Annonse

Innsikt

Annonse
Altinget logo
Oslo | København | Stockholm | Brussel
Politikk har aldri vært viktigere
AdresseAkersgata 320180 OsloBesøksadresseGrensen 150180 OsloOrg.nr. 928934977red@altinget.no
Sjefredaktør:Veslemøy ØstremCFOAnders JørningKommersiell direktør:Marius ZachariasenAdministrerende direktørAnne Marie Kindberg
Copyright © Altinget, 2026