Norske myndigheter bør ikke legitimere effektiv altruisme

Langsikt presenterer seg som politisk uavhengig og er ikke en formell del av EA-bevegelsen. Likevel er de direkte finansiert av sentrale EA-institusjoner: EA Funds – bevegelsens egne grantmaking-infrastruktur – samt Coefficient Giving (tidligere Open Philanthropy) og Founders Pledge er blant bidragsyterne, noe Langsikt selv opplyser på sin finansieringsside.

Grunnleggerne Eirik Mofoss og Aksel Braanen Sterri har begge sentrale roller i EA-miljøet: Mofoss introduserte EA til Norge og er i dag styreleder i Gi Effektivt. Dette er ikke en tilfeldig forbindelse – det er en strukturell kobling mellom Langsikt og EA-bevegelsens kjerneinstitusjoner. Kritikken her retter seg mot strukturer, finansiering og idégrunnlag, ikke enkeltpersoners intensjoner.

Mofoss og Sterri Braanen imøtegår kritikken i et eget innlegg. Les det her. Mofoss bekrefter at han er styreleder i Gi Effektivt, men presiserer at han ikke har en rolle i noen av effektiv altruisme-foreningene, verken nasjonalt eller lokalt. Braanen Sterri har ingen slike roller, og har heller ikke hatt slike verv tidligere.

Fare for avhumanisering

Effektiv altruisme presenteres gjerne som en nøktern, evidensbasert metode for å gjøre mest mulig godt: Ressurser skal brukes der de redder flest liv, og også oversette trusler som pandemier og nye biologiske farer skal tas på alvor. På papiret høres dette både moralsk og rasjonelt ut. Men ser vi nærmere på bevegelsen som sosial og politisk kraft, blir bildet mindre uskyldig.

EA er ikke bare et tankesett, men en bevegelse med egne organisasjoner, stiftelser, nettverk og finansieringsstrømmer. Den bygger på en bestemt moralfilosofi – en streng nytteetikk – og en bestemt måte å rangere liv og risiko på. Slik blir det også en bestemt måte å rangere politiske prioriteringer på. Langsikts tematiske profil – kunstig intelligens, pandemier og global fattigdom – speiler nærmest punkt for punkt de klassiske EA-prioriteringsområdene. Når staten trer inn i slike fora, er den ikke i et nøytralt kunnskapsrom, men i et ideologisk landskap formet av disse prioriteringene.

Særlig tydelig blir dette i bevegelsens vektlegging av såkalt longtermisme. Her tillegges fremtidige generasjoner – i teorien milliarder av mennesker – enorm moralsk vekt, slik at tiltak for å redusere svært spekulative, eksistensielle risikoer kan få forrang. I beredskaps- og sikkerhetspolitikk blir dette mer enn et filosofisk tankeeksperiment: Det handler om hvor vi faktisk legger penger, reguleringer og politisk oppmerksomhet.

Åpen dialog er en styrke ved et demokrati. Men det forutsetter bevissthet om hvilke premisser som følger med når man går inn i bestemte rom.

Jörn Klein
Professor i mikrobiologi og smittevern, USN

Problemet er ikke at fremtiden tas på alvor, men at dagens konkrete, empirisk dokumenterte problemer lett kan nedprioriteres. Når hypotetiske scenarier får dominere, risikerer vi å svekke arbeidet med å styrke eksisterende helsetjenester, grunnleggende smittevern, sosial beredskap og folkehelse – områder hvor vi vet at små, robuste forbedringer redder mange liv her og nå. 

Flere etikere har dessuten pekt på faren for avhumanisering. Når bare den målbare effekten teller, blir lokal solidaritet, relasjoner og demokratiske avveininger sekundære. I teorien vil midler da «burde» flyttes dit kalkylene sier de virker mest – ofte langt borte, der kostnad per reddet liv er lavest. Hjelp til mennesker vi ikke ser kan være viktig, men hvis modellen samtidig svekker vår forpliktelse overfor mennesker vi faktisk lever sammen med, har vi et moralsk problem.

Kritikken stopper ikke ved idéplanet. EA har også en institusjonell praksis som fortjener et kritisk blikk. Bevegelsen er koblet til store private formuer, teknologimiljøer og akademiske institusjoner som søker direkte innflytelse over politikkutforming. Prinsipper som «earn to give» – å jobbe i svært lønnsomme, ofte kontroversielle bransjer for senere å donere store beløp – kan bidra til at enorme formuer akkumuleres uten at de strukturelle årsakene til ulikhet og sårbarhet utfordres.

Sam Bankman-Fried er blitt et symbolsk eksempel: En profilert tilhenger av effektiv altruisme som bygget opp en gigantformue og lovet å gi den bort, men som endte dømt for grov økonomisk kriminalitet. Poenget er ikke enkeltindividet, men logikken: En bevegelse som gjør det moralsk akseptabelt å tjene på systemer som produserer skade, så lenge deler av gevinsten senere kanaliseres til «effektive» tiltak. 

Statlig legitimering

Når norske myndigheter stiller som deltakere i arrangementer organisert av slike miljøer, gir de samtidig et kvalitetsstempel – både faglig og moralsk. Det er særlig problematisk på felt som biologisk sikkerhet og nasjonal beredskap, der legitimitet, tillit og demokratisk forankring er avgjørende.

Myndigheter bør selvsagt møte et bredt spekter av fagmiljøer, sivilsamfunnsaktører og nye idéstrømninger. Åpen dialog er en styrke ved et demokrati. Men det forutsetter bevissthet om hvilke premisser som følger med når man går inn i bestemte rom. I møte med miljøer som bærer EA-tankesettets DNA – i finansiering, i grunnleggernes bakgrunn og i tematiske prioriteringer – betyr det å erkjenne at man ikke bare får tilgang til fakta og beregninger, men også til et sett normative antakelser om hvilke liv, hvilke risikoer og hvilke samfunnsendringer som teller mest.

Staten bør derfor utvise særlig tilbakeholdenhet med å la seg bruke som dekorasjon og legitimering for aktører som kombinerer spekulativ longtermisme, sterk teknokratisk tro på kalkyler, svak systemkritikk og tett forbindelse til private formuer. I spørsmål om biologiske trusler, pandemier og sikkerhet må vi styrke åpne, demokratiske prosesser, ikke forskyve beslutningsmakten i retning av smale, ideologisk pregede miljøer.

Når staten møter opp, sender den et signal – om hvilke ideer som løftes frem, og hvilke former for maktutøvelse vi er villige til å normalisere. Det signalet bør være nøye gjennomtenkt.