COP30 endte som en forventet skuffelse for klimaet. Det er på tide å reformere systemet

Ti år etter at verden med Parisavtalen fikk klimakampens grunnlov på plass, bør det nå være tydelig for alle at systemet må reformeres. Færre av de store COP-møtene og flere målrettede temamøter. Fokus må nå være på gjennomføring.

På et tidspunkt der stadig flere merker klimaendringene stadig mer, er det selvsagt nedslående at enkelte regjeringer og fossile interesser så åpenlyst gjør hva de kan for å forhindre og forsinke omstillingen. 

Kanskje er motstanden de siste krampetrekningene fra en fossil industri som har vanskelig for å erkjenne at storhetstiden ligger bak dem?

Connie Hedegaard

Til gjengjeld er det et faktum at verden faktisk beveger seg fremover på vesentlige områder. Hvor vi for eksempel for ti år siden var på vei mot en temperaturøkning på rundt fire grader, sier forskerne nå rundt 2,7 grader. 

I sin nylige World Energy Outlook slår Det internasjonale energibyrået, IEA, fast at «the age of electrification is here».

Det er ikke lenger noe fremtidig – elektrifiseringen skjer faktisk, og IEA underbygger det med en rekke tall, blant annet at der elbiler for fem år siden utgjorde mindre enn fem prosent av det globale (!) bilsalget, så utgjør de nå mer enn 25 prosent.

En femdobling på fem år!

Andre tegn er at CO2-utslippene er i ferd med å nå sin topp i Kina, verdens største utslippsnasjon, og at prisen på fornybar energi faller, slik at de fornybare alternativene nå er konkurransedyktige med for eksempel kull.

Så kanskje er motstanden de siste krampetrekningene fra en fossil industri som har vanskelig for å erkjenne at storhetstiden ligger bak dem?

Men det betyr jo ikke at man ikke fortsatt kan høste kortsiktig politisk gevinst ved å kritisere det grønne skiftet. Det så vi også ved kommunevalget hjemme i Danmark. 

Hvis «billigst» er det eneste kriteriet, skal vi vel bare alle sammen handle mest mulig på Shein og Temu? 

Connie Hedegaard

Det er takknemlig å tordne mot «jernmarker», og det er forståelig at folk protesterer når man opplever å ikke bli involvert, eller når man mener at byrdene ikke fordeles rettferdig.

Så er det vel også bare demokratisk når noen partier plukker opp motstanden og markerer seg på den? Jo, men det letteste i denne verden er som kjent å være imot noe.

De som tar ansvar og gjennomfører ting, må stå til ansvar for resultatet, enten det er bra eller dårlig, mens de som bare er imot, kan stå med rene hender og kritisere andre for «maktarroganse».

Men hva er motstandernes alternativ til for eksempel sol? Mer sol på takene i byene er fint – men det monner jo ikke nok. Det er også helt fint å ønske seg en ny type atomkraftverk.

Men ny teknologi som – kanskje – står klare om 15–20 år, bidrar jo ikke til å nå de kommende års klimamål og slett ikke til raskt å gjøre oss uavhengige av Putins gass. Så det må mer til. 

Etter Russlands angrep skulle Danmark fase ut husholdningenes gassfyring. Men i sommer fikk Venstre kalde føtter. Det kunne plutselig vente. Hvorfor?

Fordi det ville være en økonomisk byrde for noen husholdninger. Men burde vi da ikke heller løse den utfordringen? For eksempel gjennom tilskudd eller gunstige lån til utsatte husholdninger. Eller via skattesystemet?

Her vil det nok være en økonom eller to som vil argumentere for at det ikke er den billigste løsningen. Og billigst er da bra, ikke sant? Det er blant annet derfor vi ikke plasserer all vindkraft til havs. 

Hvilken pris er vi villige til å betale for å unngå at klimaomstillingen bidrar til ytterligere polarisering?

Connie Hedegaard

Men hvis «billigst» er det eneste kriteriet, skal vi vel bare alle sammen handle mest mulig på Shein og Temu? Eller spurt på en annen måte: Hva skal det koste å sikre bred aksept for omstillingen?

Hvilken pris er vi villige til å betale for å unngå at klimaomstillingen bidrar til ytterligere polarisering? Hva er det høyt besungne samholdet og vår sikkerhet verdt?

I de internasjonale forhandlingene spiller den økonomiske byrdefordelingen mellom det globale nord og sør, mellom rik og fattig, tradisjonelt en stor rolle. Slik var det også i Belém. Og slik er det altså i økende grad også i Danmark.

Hvordan kan kostnadene og byrdene fordeles bedre? Å svare på det – vel å merke uten å gi avkall på omstillingen – er langt vanskeligere enn bare å være imot «jernmarker».

Derfor er det så sunt – og disiplinerende – at makten innimellom skifter hender. Man kan saktens komme til makten basert på motstand.

Men hvis man får den, kreves det en annen disiplin: Evnen til å ta ansvar også for det krevende og vanskelige kompromisset. Og evnen til å balansere mellom det beste og det billigste. 

---

Denne kronikken ble først publisert i danske Altinget. Den er oversatt til norsk av Ingrid Skovdahl.