Er det debatt, hersketeknikk eller kunnskapsløshet?

Stråmannsargumentasjon

Det andre som er bekymringsverdig, er at ministeren refererer til kritikk som ikke er lagt frem. Å gjøre dette er i beste fall en misforståelse, og i verste fall et retorisk grep som når det blir gjentatt faller i kategorien hersketeknikk.

Når ministeren skriver at løsningen ikke «er å slutte med bruk av KI», og at det også gjøres feil med «penn og papir», endrer hun narrativet i det fremlagte kritikken. Hun retter fokus mot argumenter som ikke eksisterer, og sår tvil om motpartens faglighet.

I teorien kalles dette for stråmannsargumentasjon. Du finner opp kritikk og lager argumenter som ligner på dem som er lagt fram (stråmenn). Det vil si at du tillegger den som kritiserer, meninger hen ikke har. Deretter debatteres de nye påstandene som om de var ekte, og den faktiske kritikken forblir ubesvart. 

Vi burde kunne forvente mer av en minister med makt.

Ida Thorsrud og Line Jacobsen

Konsekvensen er at den som kommer med kritikken, i dette tilfellet Thorsrud, tvinges inn i en forsvarsposisjon. Skal hun først rette opp i misforståelsen og gjenta det hun faktisk mener, eller skal hun svare ut digitaliseringsministerens påstander? Ved å ikke si noe eller begynne å diskutere de nye påstandene, impliserer hun at ministeren gjengir kritikken korrekt, noe som ikke er tilfelle.

Det faktiske problemet

Vi burde kunne forvente mer av en minister med makt, enn at hun bruker en hersketeknikk som holder folk borte fra det offentlige ordskiftet av frykt for å bli misforstått.

Så hva er løsningen? Å først adressere hersketeknikken slik at debatten kan handle om det faktiske problemet:

Det handler ikke om at feil også skjer med «penn og papir». Det handler om at vi har råd til å gå langsommere når vi tar i bruk generativ KI i offentlig forvaltning. Gjør vi ikke det, vil den typen KI-feil som vi har sett i flere kommuner fortsette å skje. Og det vil redusere tilliten til offentlig forvaltning, noe ingen er tjent med.