Spaltist:  
Knut Einar Rosendahl

Gode og dårlige utslippskvoter

Kvotehandel har spilt en viktig rolle i norsk klimapolitikk. Bør det fortsatt være slik fram mot 2050? Klimautvalget 2050 er skeptisk, men her er det viktig å skille mellom gode og dårlige utslippskvoter, skriver spaltist og NMBU-professor Knut Einar Rosendahl.

I Klimautvalget 2050 sin rapport uttrykker de en skeptisk holdning overfor kvotekjøp. Knut Einar Rosendahl følger utvalget langt på vei, men skulle gjerne sett at utvalget i større grad framsnakket kvotesystemet i EU, også fram mot 2050.
I Klimautvalget 2050 sin rapport uttrykker de en skeptisk holdning overfor kvotekjøp. Knut Einar Rosendahl følger utvalget langt på vei, men skulle gjerne sett at utvalget i større grad framsnakket kvotesystemet i EU, også fram mot 2050.Foto: Reuters / David Gray / Håkon Sparre / NMBU
Knut Einar Rosendahl

Klimautvalget 2050 la nylig fram sin rapport med mange gode vurderinger og spennende anbefalinger om hvordan Norge kan bli et lavutslippssamfunn i 2050. I henhold til den norske klimaloven skal utslippene av klimagasser reduseres med 90–95 prosent (sammenlignet med 1990). En viktig problemstilling utvalget tar opp, er i hvilken grad Norge bør satse på kvotekjøp for å nå dette svært ambisiøse målet. Utvalget er generelt skeptisk, noe som kanskje kan virke overraskende med tanke på at både utvalgsleder og sentrale medlemmer er anerkjente økonomer.

Utvalget peker på to viktige grunner til denne skepsisen. Den ene handler om at kvotehandel er mindre aktuelt når utslippene skal nesten ned til null, og at vi må begynne omstillingen nå. Da kan det som virker billig på kort sikt (les: kvotekjøp) innebære økte kostnader på lengre sikt. Den andre grunnen til at utvalget er skeptisk, handler om miljøintegriteten til utslippskvoter. Jeg følger utvalget langt på vei, men skulle gjerne sett at de i større grad framsnakket kvotesystemet i EU, også fram mot 2050. 

Spaltistene i Altinget Klima og Energi

Altinget Klima og Energi har seks faste spaltister. De skriver innlegg om aktuelle politiske saker hver sjette uke. Dette er spaltistene:

  • Bård Ludvig Thorheimstortingsrepresentant (H) og medlem av energi- og miljøkomiteen.
  • Ingrid Lilandnestleder i Miljøpartiet De Grønne.
  • Knut Einar Rosendahlprofessor i samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen ved NMBU. Han forsker på miljø- og energiøkonomi, og leder det regjeringsutnevnte Teknisk beregningsutvalg for klima.
  • Benedicte Solaasdirektør klima og miljø i Offshore Norge, og kommunestyrerepresentant (Ap) i Stavanger kommune.
  • Marte Hansen Hauganleder i Changemaker.
  • Geir Ramnefjellsjef for myndighetsspørsmål i Deep Wind Offshore. Tidligere politisk redaktør og politisk kommentator i Dagbladet.

Langt fra enkelt i praksis 

Ideen om kvotehandel er like enkel som den er genial. Politikerne bestemmer hvor mye utslippene skal reduseres, men overlater til markedet å bestemme hvordan. Noen tror det var Jens Stoltenberg som fant opp denne ideen. Det stemmer selvsagt ikke, selv om hans sammenligning med drikkebonger på fest er legendarisk. Stoltenberg studerte samfunnsøkonomi på Blindern, og lærte trolig om kvotehandel der. Så vidt jeg vet dukket ideen opp i økonomisk litteratur på slutten av 1960-tallet

Kvotehandel i praktisk politikk er langt fra enkelt, og hvorvidt det er genialt, er det delte meninger om.

Knut Einar Rosendahl
Spaltist

I praktisk politikk ble kvotehandel først tatt i bruk i USA, knyttet til Clean Air Act og bekjempelse av luftforurensning. Først forsiktig på 1970-tallet, og så i stor skala fra 1990 – knyttet til SO2-utslipp. Utslippene ble drastisk redusert i løpet av noen år, til langt lavere kostnader enn ventet. Rett og slett en suksesshistorie. Da Kyotoprotokollen kom på plass i 1997, var derfor USA (i likhet med Norge) en av pådriverne for internasjonal kvotehandel, mens EU var heller skeptisk. I dag er situasjonen helt motsatt, iallfall når det gjelder egen klimapolitikk. Mens kvotesystemet er hjørnesteinen i EUs klimapolitikk, er kvotehandel kun anvendt i enkelte stater på øst- og vestkysten av USA.

Kvotehandel i praktisk politikk er langt fra enkelt, og hvorvidt det er genialt, er det delte meninger om. Det fins mange slags utslippskvoter, og det kan være vanskelig å skille mellom gode og dårlige kvoter. Ikke minst er det viktig å skille mellom kvotesystem som virkemiddel i klimapolitikken, og kvotehandel mellom land. 

Tvilsom miljøintegritet i CDM-prosjekter

I Kyotoprotokollen fikk den grønne utviklingsmekanismen (CDM) en viktig rolle. Tanken var at industriland kunne erstatte dyre utslippskutt hjemme med billigere utslippskutt i utviklingsland, via et såkalt CDM-prosjekt. Jeg husker at jeg den gang var skeptisk til denne ordningen av mye de samme årsakene som Klimautvalget 2050 nå peker på. Miljøintegriteten til mange CDM-prosjekter har også vist seg å være tvilsom.

For eksempel ble det avdekket at CDM trolig førte til økte utslipp av HFK, som er en kraftig klimagass. Hva skyldes det? Mens vi i Norge er vant til å måtte betale for utslipp, innebar CDM at man ble betalt for å redusere utslipp. Dermed ble høye utslipp noe man kunne tjene penger på, gitt at utslippene kunne reduseres til en rimelig pris. Ved produksjon av kjølegassen HKFK-22 dannes klimagassen HFK-23. Ved å øke produksjonen av HKFK, med tilhørende utslipp av HFK, kunne man i neste omgang tjene store penger på å fjerne sistnevnte utslipp (via et CDM-prosjekt). Lønnsomheten ved produksjon av kjølegass økte altså som følge av CDM, og dermed økte produksjonen (og utslippene). Disse HFK-prosjektene utgjorde en stor del av de samlede CDM-prosjektene i starten.

Både EU og Norge stilte gradvis strengere krav til CDM-prosjekter, men det er genuint vanskelig å vite om utslippskuttene man betaler for, ville skjedd uansett. Det grunnleggende problemet er at utviklingslandene, der CDM-prosjektene fant sted, ikke hadde noe form for utslippstak i Kyotoprotokollen, noe også lederen for Kyoto-møtet (Raul Estrada-Oyuela) selv innrømmet i klartekst etter møtet. Dermed er det stor sannsynlighet for at CDM-ordningen isolert sett førte til høyere globale utslipp. 

Les også

Hva er mest fristende, mon tro?

Kyotoprotokollen er nå avløst av Parisavtalen, men også her er det åpnet for at land kan bruke kvoter fra andre land for å oppfylle sine fastsatte utslippsmål (NDC-er). Hvis disse NDC-ene lå fast, og ble oppfylt, ville det grunnleggende problemet som gjaldt for CDM vært unngått. Men ettersom målene skal forsterkes over tid, og landene selv bestemmer sine mål, er problemet ikke borte. 

Miljøintegriteten ved slik kvotehandel er derfor fortsatt noe tvilsom.

Knut Einar Rosendahl
Spaltist

La oss ta et enkelt eksempel. Anta at et mellominntektsland A anser at det kan redusere utslippene sine med 20 prosent i 2035. Da kan landet melde inn 20 prosent kutt i sin NDC og redusere sine utslipp i tråd med dette. Alternativt kan landet melde inn 10 prosent kutt, redusere utslippene med 20 prosent, og selge differansen til et rikt land B på jakt etter billige kvoter. Hva er mest fristende, mon tro? Land A reduserer utslippene like mye i de to alternativene, mens land B har høyest utslipp i det siste alternativet med kvotekjøp. Miljøintegriteten ved slik kvotehandel er derfor fortsatt noe tvilsom.

Norge har nylig inngått avtaler med både Indonesia og Senegal om kvotekjøp under Parisavtalen (artikkel 6). Ifølge regjeringen skal disse kvotene benyttes til å nå målet om at Norge skal være klimanøytralt fra og med 2030, og altså ikke for å oppfylle vår forpliktelse i Parisavtalen (dvs. vår NDC). Så lenge vi samarbeider med EU om 2030-målene, er det uaktuelt å benytte kvoter utenfor EU til å oppfylle NDC-målet. Det har EU bestemt.

Fortsatt godt virkemiddel

Internasjonal kvotehandel er altså ikke helt enkelt, iallfall ikke hvis man ønsker god miljøintegritet. Da er det annerledes med kvotesystem som virkemiddel i klimapolitikken, der myndighetene bestemmer utslippsmålet og bedriftene handler kvoter. Det er bred enighet om at miljøintegriteten til EUs kvotesystem er god, selv om systemet ikke er perfekt. Kvoteprisen har økt betydelig de siste fem årene og er nå på høyde med den norske CO2-avgiften. Jeg er enig med Klimautvalget 2050 i at det trengs supplerende virkemidler også for kvotepliktig sektor, men da først og fremst virkemidler som hjelper oss på veien mot lavutslippssamfunnet i 2050. 

På samme måte som i dag vil det være mer fornuftig med europeisk samarbeid og felles kvotesystem.

Knut Einar Rosendahl
Spaltist

Samtidig mener jeg at kvotesystemet bør fortsette å spille en viktig rolle også fram mot og i et lavutslippssamfunn. I et slikt samfunn vil vi sannsynligvis ha noe gjenværende utslipp, som er ekstra dyre og vanskelige å fjerne, og noe negative utslipp, som også er kostbare. Et kvotehandelssystem vil da fortsatt være et godt virkemiddel for å avgjøre hvilke utslipp som skal bort, hvilke som skal fortsette, og hvilke negative utslipp som trengs for å balansere positive og negative utslipp.

På samme måte som i dag vil det være mer fornuftig med europeisk samarbeid og felles kvotesystem, enn et eget system for norske utslipp. Det kan bety at Norge ender opp med kvotekjøp også i 2050 – eller kanskje kvotesalg. Gjør det noe, så lenge miljøintegriteten er god? 

Les også


E-postPolitikk har aldri vært viktigere

Få GRATIS nyheter fra Norges første rendyrkede politiske redaksjon

0:000:00