Hva tenker de utenlandske investorene nå om det norske energimarkedet?

En av de siste ukers aller viktigste hendelser i norsk energipolitikk har vært demonstrasjonene mot Olje- og Energidepartementet, og etter hvert, også regjeringen og den norske stat, med bakgrunn i Fosen-saken.

Energipolitisk har hendelsen vært spesielt betydningsfull fordi man hadde følelsen av en gryende men tydelig, erkjennelse av at nettopp utbygging av mer landbasert vind var det som måtte – og kunne – skje for å komme energiomstillingen i møte på en rask og effektiv måte. Blant annet var det én av hovedkonklusjonene i Energikommisjonens rapport som ble presentert så sent som 1. februar i år. Dette etter at utbygging av landbasert vind i Norge hadde lidd flere betydelige tilbakeslag i den offentlige og politiske debatten de siste årene. 

Et eksempel er bråket etter at Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) la frem sitt forslag til nasjonale rammer for vindkraft i Norge april 2019. Nå ser det ut som om Fosen-saken har satt utviklingen av landbasert vind i Norge tilbake igjen, kanskje med langt mer enn 4 år.

Vellykket som aksjon

Det tilførte hendelsen en egen dynamikk at det var samer som organiserte demonstrasjonene, som nok kan beskrives som ganske vellykkede. Samene selv demonstrerte ikke mot vindkraftutbygging generelt, men mot myndighetenes manglende vilje til å erkjenne krenkelsen av deres menneskerettigheter. Men demontering av vindmøllene i de aktuelle Fosen-områdene, er et av flere mulige – eller umulige – utfall av denne konflikten. 

Det har noe symbolsk over seg at samene igjen demonstrer mot noe som handler om utbygging av fornybar energi. De store demonstrasjonene mot Alta-utbyggingen skjedde for så lenge siden som 1979. I dag, nesten 45 år senere, snakker mange paradoksalt nok om modernisering og mer regulering av norsk vannkraft som et godt alternativ til nettopp ny utbygging av landbasert vind. 

Rettigheter settes opp mot økonomisk verdier

Nå, etter at regjeringen har beklaget overfor reindriftssamene på Fosen og demonstrasjonene er avsluttet, fortsetter debatten. Nå handler debatten mye om hvorvidt samenes absolutte rettigheter – menneskerettigheter – fremstår som rimelige. Det settes opp regnestykker som viser antall familier involvert, antall rein og inntjening fra reindrift på den ene siden, mot energiproduksjon og fortjeneste fra vindmølleparkene på den annen side. Disse regnestykker får mange til å mene at samenes rettigheter – menneskerettigheter – ikke står seg i forhold til de energipolitiske og -økonomiske verdiene som står på spill. 

Nå handler debatten mye om hvorvidt samenes absolutte rettigheter – menneskerettigheter – fremstår som rimelige.

Maria Moræus Hanssen
Spaltist og industrileder

Da kan det være fornuftig å minne om at samer og reineiere er ikke de eneste som ønsker å se sine interesser – og rettigheter – ivaretatt i møte med kraftutbygging.

For eksempel har en organisasjon som Den Norske Turistforening valgt å mene mye om landbasert vind. Når man vet hva slags medlemsmasse Den Norske Turistforening har, må det være lov å spørre seg om medlemmene faktisk vet at de har blitt en viktig aktør i debatten om vindutbygging i Norge. Og om deres interesser som turistforeningsmedlemmer (les: turister) bør veie tungt i diskusjonene om utbygging av vindkraft på land. 

Fosen-saken går til kjernen

Men fra et mer forretningsmessig hensyn er Fosen-saken viktig og interessant fordi den går rett inn i kjernen av utfordringen med utbygging av mer landbasert vind i Norge, og med utbygging av mer fornybar energi generelt.

Dersom vi skal få bygget ut mer kraft i Norge trenger vi forutsigbarhet. Utbyggere trenger forutsigbarhet for å ta de nødvendige investeringsbeslutninger som ofte handler om store investeringsbeløp og forventninger til stabile priser og stabile rammebetingelser over et betydelige antall år, kanskje så mye som 25 år. 

Utfordringen med mye ny kraftutbygging er at nasjonalstaten, som er en sentral part i alt som handler om energi, ikke nødvendigvis er en god motpart eller en garantist for forutsigbarhet. 

Maria Moræus Hanssen
Spaltist og industrileder

Utfordringen med mye ny kraftutbygging er at nasjonalstaten, som er en sentral part i alt som handler om energi, ikke nødvendigvis er en god motpart eller en garantist for forutsigbarhet. Grunnen til dette er selvfølgelig at nasjonalstatens standpunkter er gjenstand for politiske meninger og demokratiske prosesser. Det kan handle om holdninger til urfolks rettigheter, til interesseorganisasjoners press, til landbasert vind mot bevaring av natur, men det kan også kan også handle om holdninger til kjernekraftverk, som vi har sett eksempler på fra blant annet Tyskland.

En usedvanlig dårlig sak for fornybarutbygging

I dette tilfellet, i Fosen-saken, blir det ekstra krevende fordi det nå viser seg at utbyggingen baserer seg på en ugyldig beslutning fra norske myndigheters side.

Fosen-saken er en usedvanlig dårlig sak for utbygging av mer fornybar kraft i Norge. Samtidig er den en usedvanlig viktig sak fordi den tvinger fram en større bevissthet rundt hva som er absolutte premissene for ny kraftutbygging i Norge. Nemlig grundig juridisk forarbeid. 

Det er selskapene Fosen Vind og Roan Vind som har bygget ut og eier vindparkene på Fosen. Selskapene opereres og er delvis eid av Statkraft og Aneo, tidligere Trønderenergi, som begge har alle forutsetninger for å manøvrere i det norske energipolitiske landskapet. Men også utenlandske aktører som Credit Suisse, Energy Infrastructure Partners, BKW Energie og Stadtwercke Munchen er inne og eier til sammen rundt 40 prosent av vindparkene. Man kan jo lure på hva de tenker om fremtidige investeringer i det norske energimarkedet nå, være seg om det er landbasert vind eller havvind eller hydrogen.

Noen av oss husker fortsatt Gassled-saken der norske myndigheter i 2013, etter at utenlandske investorer hadde kjøpt seg inn i den norske gassinfrastrukturen, reduserte tariffen for fremtidige kontrakten med 90 prosent. Den gangen ble det påstått at utenlandske aktørers investeringsvilje i Norge ble betydelig redusert for fremtiden nettopp på grunn av manglende forutsigbarhet fra den norske nasjonalstaten. Er vi der igjen?