Norge og den fossile blindsonen

28.–29. april 2026 samles stater, eksperter, sivilsamfunn og urfolksrepresentanter i Santa Marta i Colombia til den første internasjonale konferansen om hvordan verden faktisk kan gjøre seg uavhengig av fossil energi. At møtet finner sted nettopp i en av verdens store kullhavner, er ikke uten betydning. Konferansen gis dermed en alvorlig og konkret ramme: Nemlig at dette ikke lenger handler om ambisjoner alene, men om den vanskelige, men nødvendige overgangen fra fossil avhengighet til nye samfunnsmessige og økonomiske realiteter.

Initiativet er tatt av Colombia i samarbeid med Nederland, og er rotet i en voksende frustrasjon over manglende fremgang i de internasjonale klimaforhandlingene. For mange land er tålmodigheten i ferd med å ta slutt. De opplever at nødvendige klimaskritt igjen og igjen forsinkes av fossilpolitiske interesser. Krigen i Iran og USAs utilregnelighet har ytterligere forsterket behovet for nye allianser og mer forpliktende samarbeid.

Ambisjonen med møtet i Santa Marta er å bevege seg fra generelle formuleringer om å «transition away from fossil fuels» til mer konkrete, juridiske og økonomiske rammer for utfasing av kull, olje og gass. Konferansen bygger blant annet på Belém-erklæringen om en rettferdig overgang bort fra fossil energi, støttet av 24 land, deriblant Danmark, Finland, Irland, Nederland og Spania.

Globalt planlegges det fortsatt å produsere langt mer fossil energi enn det som er forenlig med 1,5-gradersmålet. Samtidig har Den internasjonale domstolen i sin rådgivende uttalelse fra juli 2025 understreket at stater har rettslige forpliktelser til å beskytte klimaet og forebygge alvorlig miljøskade. I dette landskapet er det én ting som bør vekke særlig oppmerksomhet i Norge: Vi har foreløpig ikke vært blant landene som aktivt har tatt en tydelig lederrolle i dette initiativet.

Miljøminister Andreas Bjelland Eriksen har bekreftet at Norge vil delta på møtet. Det er viktig. Men det er ikke det samme som å lede.

Bør Norge ta på den grønne ledertrøyen?

Norge liker med rette å se seg selv som en aktiv og konstruktiv aktør i internasjonal klima- og naturpolitikk. Vi gir betydelig klimabistand. Vi støtter skogbevaring. Vi har bidratt i arbeidet med havforvaltning og vært pådrivere i forhandlingene om plastforurensning. På mange områder har Norge spilt en viktig og troverdig rolle. Men når samtalen beveger seg inn mot det mest grunnleggende spørsmålet, selve produksjonen av fossil energi, har vi en tendens til å bli langt mer tilbakeholdne.

Internasjonalt er denne spenningen blitt stadig tydeligere. Miljøorganisasjoner, forskere og myndigheter i flere land peker på motsetningen mellom Norges grønne profil og landets fortsatte olje- og gassutvidelser. Kritikken handler ikke bare om utslippstall, men om troverdighet. Hvordan kan et av verdens rikeste land, med sterke institusjoner, høy teknologisk kapasitet og betydelig økonomisk handlingsrom, unnlate å ta en mer aktiv rolle i å utvikle rammer for en styrt og rettferdig utfasing?

Denne kritikken merkes i internasjonale medier, i sivilsamfunnsuttalelser og i samtaler rundt klimatoppmøtene. I Norge er den tilsvarende debatten langt mer dempet. 

Klimaet responderer altså ikke på hvor energieffektiv en plattform er. Klimaet responderer på de samlede utslippene.

Karen Landmark
Administrerende direktør, GRID-Arendal

Elektrifisering løser ikke hovedproblemet

I norsk offentlighet fremstilles elektrifisering av sokkelen ofte som et sentralt klimatiltak. Det er riktig at bruk av strøm i stedet for gassturbiner reduserer utslippene fra produksjonen innenfor Norges grenser. Men det endrer ikke det grunnleggende forholdet at oljen og gassen som hentes opp, eksporteres og forbrennes og fører med seg store utslipp.

Elektrifisering kan redusere utslippene i produksjonsfasen, men det påvirker ikke utslippene fra forbrenningen av ressursene. Den globale klimaeffekten av selve fossilproduksjonen består.

Da nærmer vi oss kjernen av klimautfordringen. FNs klimapanel har over tid vært tydelig på at en betydelig andel av kjente fossile reserver må forbli i bakken dersom verden skal ha en realistisk mulighet til å holde oppvarmingen innenfor 1,5 grader. Produksjonsgap-rapportene viser det samme: At planlagt global produksjon langt overstiger det klimamålene tillater.

Likevel lever forestillingen om at så lenge vi produserer «renere enn andre», er vi en del av løsningen. Men klimaet responderer altså ikke på hvor energieffektiv en plattform er. Klimaet responderer på de samlede utslippene.