Politikerne må redde tøyinnsamlingen – før systemet kollapser

Fra 1. januar 2025 ble det innført krav om kildesortering av tekstiler i Norge. Kommuner og virksomheter fikk plikt til å samle inn tekstiler separat og sørge for at de forberedes til ombruk eller materialgjenvinning. Intensjonen var god. Resultatet er alt annet enn det.

Majoriteten av norske kommuner har gitt oppdraget om å samle inn ombrukbare og resirkulerbare tekstiler til tøyinnsamlere, som i flere tiår har hatt tekstiltårn stående over hele landet nettopp til dette formål. Men det er ikke bare-bare for folk å skille mellom det som har verdi og det som ikke har det, når de rydder i klesskapet hjemme. 

Tøyinnsamlere over hele landet – de fleste med veldedige eller humanitære formål – drukner i tonnevis med hullete, skitne og ubrukelige klær folk nå kaster i tekstiltårnene, i tro om at det går an å trylle dem om til brukbare klær andre vil kjøpe, eller i hvert fall lage malematter og filleryer av dem. (Her må det nevnes at kvaliteten på klær som leveres inn har gått dramatisk ned de siste ti årene, i takt med at ultra fast fashion har slått an hos norske forbrukere. Ingen kjøper brukte plastplagg fra Shein.)

Det gjør at Fretex, Kirkens bymisjon, UFF og de andre tøyinnsamlerne sitter igjen med et enormt sorteringsarbeid for å fiske ut de relativt sett få plaggene som er ombrukbare av haugene med klessøppel som leveres inn, og i tillegg må de ta regningen for å sende alt det som er ubrukelig til forbrenning. 

Markedet ordner det ikke, det kollapser.

Kåre Fostervold
Administrerende direktør, Sirk Norge

Fare for miljøpolitisk skandale

Det ble advart om at dette ville bli konsekvensen lenge før det nye kravet kom, men svaret fra myndighetene var at «markedet vil ordne dette selv». Vi kan slå fast at det ikke stemmer. Markedet ordner det ikke, det kollapser.

Løsningen på denne tekstilfloken er å opprette en produsentansvarsordning slik at produsenter som setter tekstiler på markedet, også betaler kostnadene for å samle dem inn, sortere og behandle dem når folk kvitter seg med dem – enten de sendes til forbrenning, eller faktisk kan ombrukes eller materialgjenvinnes.

Dette foreslår også Miljødirektoratet. Men i stedet for at en slik produsentansvarsordning var på plass da kravet kom i januar i år, kommer det først i januar 2027. Det er to år for sent. Tøyinnsamlerne roper nå varsko – de har ikke økonomi til å holde ut så lenge.

Derfor trengs det en krisepakke for tøyinnsamlerne. Sirk Norge har sammen med flere andre aktører bedt politikerne om å sørge for at tøyinnsamlerne får dekket sine ekstrakostnader gjennom en midlertidig refusjonsordning, slik at ikke systemet for tøyinnsamling i Norge kollapser helt.

Om så skjer, vil det være en miljøpolitisk skandale. Da vil hundrevis av tonn med tekstiler måtte sendes rett i forbrenningsovnen, og arbeidsplasser vil gå tapt. Er dette noe politikerne vil være bekjent av?