Den nye maktkonsentrasjonen korrumperer på nye måter

En ny type maktkonsentrasjon

Men det mest urovekkende ved vår tids hyperkonsentrasjon av politisk og økonomisk makt er dens snikende og ofte umerkelige karakter. Selv om dypt forankrede liberale demokratier har forsøkt å reise institusjonelle «brannmurer» mellom politisk makt og økonomisk makt, ser vi hvordan disse skillene er i ferd med å bryte sammen i ett av Vestens mest robuste demokratier; USA.

I et nylig publisert Civita-notat har jeg sett nærmere på den utviklingen som nå fortsetter å utspille seg på dramatisk vis i USA, der den utøvende politiske makt og en liten gruppe teknologimilliardærer inngår i et tett og gjensidig forsterkende samspill. Denne sammenvevingen er kvalitativt annerledes enn tidligere maktstrukturer, og den lar seg vanskelig skilles fra den raskt voksende digitale økonomien – basert på plattformer, algoritmer og kunstig intelligens.

I spissen står en liten gruppe teknologigiganter som ikke bare dominerer i kapitalmarkedene, men som også utøver kontroll over digitale informasjonsstrømmer og som påvirker den offentlige samtalen og i siste instans formingen av virkelighetsoppfatninger og dannelsen av politiske preferanser. 

I dag kan makt operere globalt, digitalt og nesten friksjonsfritt – til en marginalkostnad på nær null.

Lars Peder Nordbakken
Økonom, Civita

Nye former for korrupsjon

Tradisjonell korrupsjon handler om misbruk av offentlige ressurser, nepotisme eller andre former for skjult personlig berikelse. Den nye maktkonsentrasjonen gjør alt dette, men korrumperer også på et dypere og mer subtilt plan.

Utover den institusjonelle korrupsjonen, som inntreffer når statens upartiske forvaltning og institusjonelle sikringsmekanismer uthules, brytes ned og kapres av privilegerte insidere, består det nye i former for kognitiv og normativ korrupsjon. Mens den kognitive korrupsjonen skjer gjennom systematisk påvirkning og strukturering av våre informasjonsstrømmer, basert på kontroll over plattformer og algoritmer, legges forholdene til rette for normativ korrupsjon: En nesten umerkelig internalisering og normalisering av nye teknologistyrte referanserammer for hva vi blir oppmerksomme på, fra hvilket ståsted vi forstår virkeligheten, samt for hva vi velger å tro og mene.

Det er nærliggende å minne om den kommunistiske filosofen Antonio Gramscis lære om fredelig kulturrevolusjon gjennom å gripe makten over ordene, beseglet av «marsjen gjennom institusjonene». I vår tid finner vi, interessant nok, at Gramscis tanker først og fremst har vunnet gehør på den autoritære nasjonalistiske høyrefløyen på begge sider av Atlanteren. Den samme politiske fløyen som flere av de amerikanske tekmilliardærene, med Elon Musk i spissen, har uttrykt sin støtte til offentlig. 

Teknologi som akselerator

Den informasjonsteknologien som omgir de fleste dimensjoner av våre liv kan sies å fungere som en maktmultiplikator for de samme tekgigantene som allerede i utgangspunktet var dominerende.

En av grunnene er at digitale plattformer skaper sterke økonomiske nettverkseffekter som gjør det stadig vanskeligere for nye konkurrenter å slippe til. Når kunstig intelligens legges på toppen gis både automatisert beslutningstaking, meningspåvirkning og masseovervåkning muligheter til å operere i et omfang som tidligere var utenkelig.  

Denne selvforsterkende maktkonsentrasjonen representerer et brudd med tidligere epoker. Den begrenses ikke naturlig av verken fysiske, geografiske, organisatoriske eller institusjonelle barrierer. I dag kan makt operere globalt, digitalt og nesten friksjonsfritt – til en marginalkostnad på nær null.

Behovet for motkrefter

Et velfungerende demokrati forutsetter informerte borgere, kritisk og uavhengig journalistikk, reell konkurranse om makten, samt et samvirkende sett av institusjoner som temmer og begrenser konsentrasjoner av makt. Når informasjonsstrømmer kontrolleres av noen få, når økonomisk makt begjærlig omsettes i politisk innflytelse, og når institusjonelle motvekter svekkes, undergraves disse forutsetningene.

Men vi er ikke maktesløse. Et viktig motsvar er å beskytte og styrke de institusjonene som gjør det mulig å kontrollere, temme og avskaffe samfunnsnedbrytende maktkonsentrasjon. 

Vi kan ikke bare slå oss til ro i håpet om at problemet løser seg, bare ved å bli kvitt problematiske politiske ledere ved neste korsvei.

Lars Peder Nordbakken
Økonom, Civita

Konkret betyr det å styrke konkurransepolitikken, gjenreise klare skiller mellom økonomisk og politisk makt, samt utvikle og håndheve helt grunnleggende spilleregler, også for digitale plattformselskaper og KI-aktører. Blant annet om eierskap til data, krav om interoperabilitet for brukere, åpen informasjon om algoritmers logikk, samt ansvarliggjøring av alt informasjonsinnhold.

For et lite land som Norge er dette tilnærmet umulig å få til uten et nært regulatorisk samarbeid med EU, som i dag er verdensledende på dette området.

Maktens iboende ondskap

Vi kan uansett ikke bare slå oss til ro i håpet om at problemet løser seg, bare ved å bli kvitt problematiske politiske ledere ved neste korsvei. Til det er problemet altfor seiglivet og systemisk, med en iboende selvforsterkende dynamikk.

Men vi kan hente både lærdom og inspirasjon fra den sveitsiske historikeren Jacob Burckhardt (1818–1897). Han advarte en gang om at «makt er av natur både ond og korrumperende, uansett hvem som utøver den».

Den nye maktkonsentrasjonen korrumperer på langt mer subtile, farlige og mer gjennomgripende måter enn Burckhardt kunne forstilt seg i sin tid. Og få ting er vel farligere enn en hyperkonsentrasjon av makt som overgår vår forestillingsevne i både virkemåte, omfang og styrke?