Hvem betalte prisen for kommunenes plussregnskap?

Oppstår ikke i et vakuum

Tallene er reelle. Regnskapene stemmer. Likevel er det en side ved disse historiene som systematisk mangler: Hva kostet dette – og hvem betalte prisen?

For et plussregnskap oppstår ikke i et vakuum. Det er resultatet av konkrete prioriteringer. Når kommuner på kort tid går fra minus til pluss, skjer det gjennom omstilling, effektivisering og kutt. Spørsmålet er ikke om det har konsekvenser, men hvor de tas ut.

I Oslo beskrives overskuddet eksplisitt som et resultat etter to år med harde kutt. Samtidig konkluderes det med at «prisen ikke har vært for høy». Men for hvem er den ikke for høy? For regnskapet, åpenbart. For kommunen som juridisk enhet, ja. Men det sies lite om konsekvensene ute i tjenestene – for ansatte som har stått i kontinuerlig omstilling, eller for brukere som har opplevd redusert tilgjengelighet, færre tilbud eller mindre tid. 

De som faktisk står i konsekvensene – ansatte, brukere, pårørende – har sjelden mulighet til å være like synlige.

Marianne Danielsen
Forfatter, podkastskaper og samfunnsdebattant

Bærum kommune gir et enda tydeligere bilde av denne spenningen. I 2025 hadde kommunen et årsresultat på hele 907 millioner kroner. Samtidig kuttes det i et viktig og lovpålagt helsetilbud for barn og unge. Her er det ikke snakk om diffuse effektiviseringer, men om konkrete tjenester som svekkes – til tross for et historisk sterkt regnskapsresultat. Når økonomisk handlingsrom eksisterer, men likevel ikke brukes til å opprettholde grunnleggende tilbud, blir det legitimt å spørre: Hva er egentlig formålet med overskuddet? 

Konsekvensene omtales lite

Også i Stavanger understrekes det at behovet for omstilling ikke er borte, selv etter bedre resultater enn budsjettert. Det er ærlig. Samtidig normaliserer det en situasjon der midlertidige kutt og ekstraordinær innsats blir permanente tilstander. Når omstilling aldri tar slutt, blir belastningen særlig stor i tjenester som allerede er presset, som skole, helse og omsorg.

Felles for disse sakene er at plussregnskapet løftes frem som hovedfortelling, mens konsekvensene omtales lite eller indirekte. De som faktisk står i konsekvensene – ansatte, brukere, pårørende – har sjelden mulighet til å være like synlige. Mange er bundet av taushetsplikt, lojalitetskrav eller frykt for represalier. Dermed oppstår en strukturell taushet, der suksesshistoriene belønnes, mens kostnadene individualiseres. 

Kommuner må ha kontroll på økonomien. Men et plussregnskap er ikke verdinøytralt.

Marianne Danielsen
Forfatter, podkastskaper og samfunnsdebattant

Dette er ikke et argument mot ansvarlig økonomistyring. Kommuner må ha kontroll på økonomien. Men et plussregnskap er ikke verdinøytralt. Det er et politisk og administrativt resultat, formet av valg. Derfor burde det også vurderes bredere enn i prosent av driftsinntektene.

En reell snuoperasjon burde måles langs flere akser samtidig: økonomi, ja – men også tjenestekvalitet over tid, belastning på ansatte og konsekvenser for innbyggere som er avhengige av kommunale tjenester. Når bare én av disse aksene får oppmerksomhet, risikerer vi å forveksle regnskapsmessig kontroll med bærekraftig styring.

Neste gang en kommune feirer pluss i pressen, burde derfor spørsmålet ikke bare være: Hvordan klarte dere det?  

Men også: Hva kostet det – og for hvem?