Klima og natur rammes av all politikk

Klimakrise? La oss utrede… 

Miljøpartiene, anført av MDG, har krevd at regjeringen kompenserer de negative klimavirkningene av at planlagte økninger i veibruksavgiften ble skrotet under forhandlingene i fjor høst om statsbudsjettet. Regjeringen foreslår at dette kan løses gjennom et nytt krav om fossilfrie offentlige byggeplasser.

En ting er at et slikt krav bare i aller beste fall vil kunne kompensere for utslippsøkningene som utløses. En annen ting er at det er høyst usikkert om tiltaket i det hele tatt vil gjennomføres.

Forslaget innebærer ikke å innføre et slikt krav, men å utrede det. Og man skal ha fulgt dårlig med på norsk politikk det siste året om man tror at et slikt forslag har særlig sjanse til å få flertall i Stortinget.

Disse diskusjonene rundt energi- og klimatiltakene i revidert nasjonalbudsjett illustrerer et mer grunnleggende problem i norsk politikk: de vitner om en helt vesentlig forskjell i kriseforståelse.

27 milliarder kroner. Dette er summen av de hastetiltakene regjeringen og Stortinget har satt inn for å møte «strømpriskrisen» og «dieselpriskrisen» i løpet av det siste året

Mens energiprisøkningene behandles som en akutt krise som rettferdiggjør umiddelbare og massive statlige overføringer, behandles klimakrisen som noe langt mindre presserende, der vi har svært god tid til utredninger og andre utsettelser.

Dermed lar vi klimatiltakene vente, og i mellomtiden mister vi opplagte muligheter til vinn-vinn løsninger.

I denne sammenhengen er det interessant at Menon Economics i sin nylige rapport om virkemidler for å redusere nedbygging av særlig viktig natur, skrevet på oppdrag fra KLD, nettopp peker på at det ligger store muligheter i å være litt mer utprøvende og framme i skoene, også i natur- og klimapolitikken.

Denne rapporten skrev jeg om i min forrige spalte, og her kan politikerne våre lære av sin egen handlekraft i møte med energipriskrisen. Også innen klima og natur kan det ha stor verdi å sette i gang med utprøving av slike tiltak, for heller å gjøre nødvendige tilpasninger underveis.

Naturkrise – vinn-vinn løsninger

Mange av de kanskje aller mest opplagte vinn-vinn løsningene i forhandlingene om revidert nasjonalbudsjett finnes nettopp i arealpolitikken.

I løpet av de siste ukene har det kommet flere viktige rapporter som til sammen skisserer noen opplagte muligheter. Riksrevisjonens rapport om norsk arealforvaltning dokumenterer at verdifull norsk natur bygges ned i stort tempo, og at særlig kommunene sliter med å ta kunnskapsbaserte beslutninger i arealpolitikken.

En opplagt løsning ligger i å følge Kommunekommisjonens tilrådning om å beholde og styrke øremerkede satsinger til natur og klima som Natursats og Klimasats. De argumenterer med at disse satsingene ivaretar viktige og langsiktige nasjonale behov, som hver enkelt kommune vil ha vanskelig for å prioritere.

Diskusjonene rundt energi- og klimatiltakene i revidert nasjonalbudsjett illustrerer et mer grunnleggende problem i norsk politikk: de vitner om en helt vesentlig forskjell i kriseforståelse

Ordningene er også populære blant kommunene fordi de løser akutte utfordringer, gir kunnskap som demper lokale arealkonflikter, samtidig som de gir sårt tiltrengte påfyll i slunkne kommunekasser. Når Riksrevisjonen viser til at nedbygging av natur medfører utslipp i samme størrelsesorden som den samla veitrafikken, sier det seg selv at dette er tiltak som burde oppskaleres betydelig.

Det finnes altså vinn-vinn-løsninger i møte med energi-, klima-, og naturkrisene. Og mange av disse løsningene ligger i å investere i tiltak som gir bedre og mer kunnskapsbaserte beslutninger i samfunnet, heller enn i å subsidiere overforbruk av ressursene.