Likestillingens blindsone: Derfor treffer ikke anmeldelsen av «Gutta»

Svake motargumenter

Det samme mønsteret går igjen i anmeldelsens behandling av forklaringsmodeller, som er selve kjernen i Trampes bok. Breivik tar opp flere argumenter hun er uenig i, men lykkes i mindre grad med å møte dem på deres sterkeste form. Dette blir særlig synlig når hun skriver som om Trampe ikke har belegg for å reise spørsmålet om hvorvidt menn kan være overrepresentert i øverste sjikt av kognitive prestasjoner.

I boken presenterer Trampe statistikk og forskning som peker på større variasjon blant menn enn kvinner, og drøfter hva det kan bety for overrepresentasjon i ytterpunktene, både i bunnen og i toppen. Man kan være uenig i hvor mye slike forhold forklarer. Men det er vanskelig å avvise at dette er et kjent og relevant resonnement som fortjener saklig drøfting. Da blir anmeldelsen for lett når spørsmålet i praksis avfeies mer som provokasjon enn som et forsøk på å drøfte en omstridt, men seriøs forklaringsmodell. Kritikken svekkes ytterligere når Larry Summers trekkes inn på en måte som mer fungerer som moralsk markering enn som saklig motargument. 

Breivik tar opp flere argumenter hun er uenig i, men lykkes i mindre grad med å møte dem på deres sterkeste form.

Jan Christian Ormåsen
Sivilingeniør

Noe lignende gjelder når anmelderen trekker frem ingeniørfag og kjønnsbalanse. Breivik skriver som om det nærmest sier seg selv at flere kvinnelige ingeniører vil gi bedre og mer rettferdige løsninger. Men det er ikke en selvinnlysende sannhet. I mange tilfeller er det ikke ingeniøren som bestemmer hva som skal bygges eller hvordan prioriteringene skal se ut. Det er byggherre, politikere, stat og kommune, arkitekter, standarder, budsjetter og regelverk som setter rammene. Ingeniøren optimaliserer ofte innenfor disse. I tillegg er mye norsk ingeniørarbeid knyttet til drift, vedlikehold og tekniske systemer, ikke til overordnede prioriteringer eller forbrukerprodukter der kjønnede brukerbehov står mer sentralt. Derfor blir det for enkelt å behandle kjønnsbalanse i ingeniørfag som et opplagt korrektiv i seg selv. 

Asymmetri

Og her ligger også en av bokens mest tankevekkende innsikter: Kravet om nyansering rammer ikke likt. Når resultatulikhet rammer kvinner, går alarmen ofte raskt, sammen med viljen til å forklare forskjellen som uttrykk for diskriminering eller strukturell urett. Trampe viser dette tydelig i sin drøfting av likelønnsdagen, der hun argumenterer for at fagforeninger, likestillingsminister og likestillingsombud bruker lønnsstatistikk på en måte som i for liten grad skiller mellom diskriminering og andre forklaringsfaktorer. Når menn havner skjevt ut, ser vi ofte det motsatte mønsteret: Da skjerpes kravene til alternative forklaringer, metodiske forbehold og analytisk tilbakeholdenhet.

Nettopp denne asymmetrien er blant Trampes viktigste poenger. Da er det påfallende at anmeldelsen i så liten grad anerkjenner dette, samtidig som den flere steder selv ser ut til å ligge tett på det samme mønsteret. 

Man trenger ikke være enig i alle Trampes konklusjoner for å se verdien i prosjektet.

Jan Christian Ormåsen
Sivilingeniør

Dette handler heller ikke bare om hvilket perspektiv som får dominere debatten. Når gutters problemer i skolen i mindre grad forstås som et likestillingsproblem, kommer tiltakene gjerne senere og svakere. Når fedre møtes med andre forventninger og rettigheter enn mødre i familiepolitikken, blir det lettere å leve med forskjellsbehandling som i andre sammenhenger ville blitt omtalt som strukturell. Og når resultatulikhet som rammer kvinner for raskt tolkes som diskriminering, kan det også legitimere tiltak som burde vært langt grundigere prøvd kritisk før de gjennomføres. Definisjonsmakt former ikke bare hva vi sier, men også hva vi gjør; og hva vi lar være å gjøre.

Anmeldelsen treffer dårlig

Man trenger ikke være enig i alle Trampes konklusjoner for å se verdien i prosjektet. Men en rettferdig anmeldelse burde ha møtt boken der den faktisk er best: i kritikken av forklaringsrammene, i spørsmålet om definisjonsmakt, og i påpekningen av at likestilling ikke bare handler om hvilke problemer vi er villige til å nevne, men om hvilke forklaringer vi er villige til å utforske.

Der treffer ikke anmeldelsen godt nok. Og nettopp derfor er «Gutta» et viktig bidrag: ikke fordi den gir de endelige svarene, men fordi den utfordrer noen av spørsmålene likestillingsdebatten lengst har forsøkt å holde på armlengdes avstand.