Du har ytringsfrihet, også på jobben

Ytringsfriheten gjelder for alle, også i arbeidslivet. Taushetsplikten og lojalitetsplikten legger noen begrensninger, men ytringsrommet er mye større enn hva de fleste tror, så lenge du ytrer deg på egne vegne og ikke på vegne av din arbeidsgiver.  

Du kan dele erfaringer og observasjoner fra arbeidsplassen, og uttrykke dine egne faglige vurderinger og politiske meninger om det du jobber med. Du både kan og bør si fra om kritiske forhold som du mener fortjener offentlig oppmerksomhet, for eksempel fordi det påvirker institusjonens evne til å levere på sitt samfunnsoppdrag. Fordi offentlig sektor angår alle, er det informasjon som angår alle.  

Du kan ytre deg som du vil 

Du kan engasjere deg på den måten du vil: Du kan skrive kronikker og leserinnlegg, bruke sosiale medier, eller ta kontakt med en redaksjon og foreslå at de intervjuer deg.  
Om du ikke er komfortabel med å stå fram selv, kan tipse om noe du mener redaksjonen bør undersøke nærmere, dokumenter det bør kreves innsyn i, eller folk som bør kontaktes. Slik kontakt er også ytringer som er beskyttet av ytringsfriheten. 

Du bør imidlertid alltid gjøre det klart at du ytrer deg på egne vegne. Hva du sier på vegne av arbeidsgiver, bestemmer du ikke selv.  

To begrensninger 

Ytringsfriheten gjelder for alle ytringer som ikke omfattes av en lovlig begrensning. På en arbeidsplass gjelder det stort sett bare taushetsplikten og lojalitetsplikten. 

• Taushetsplikten er lovbestemt. Den er vanligvis avtalefestet og tydelig definert, og det er sjelden tvil om hvor grensene går. Det som dekkes av taushetsplikten, har nesten aldri offentlig interesse. 
• Lojalitetsplikten er ikke formalisert på samme måte og har flere gråsoner enn taushetsplikten. Men den er mye mindre begrensende enn de fleste tror. 

Prinsippet er ganske enkelt: Du skal unngå ytringer som kan skade arbeidsgivers legitime og saklige interesser – men det må ses i lys av en helhetsvurdering. For eksempel kan det tenkes at en kritisk ytring kan skade din arbeidsgivers omdømme (en legitim og saklig interesse), men hvis det kan bidra til en endring som gjør institusjonen bedre i stand til å ivareta sitt samfunnsoppdrag, er det likevel lojalt å ytre seg kritisk.  

Her er motivasjon viktig: Det har mye å si om formålet bak en ytring er å bidra til forbedring eller å skade arbeidsgiver, uavhengig av hva den faktisk fører til. Når dette blir vurdert i konkrete tilfeller, blir språklig form ofte tillagt vekt. Hvis ditt anliggende er saklig formulert, er det all grunn til å tro at motivasjonen er forbedring, altså at ytringen er lojal.   

Lojalitetsplikten overfor institusjonen, ikke leder 

Lojalitetsplikten gjelder overfor institusjonen, og ikke dine administrative og politiske ledere. Hva lederne synes om dine ytringer, er juridisk irrelevant i spørsmål om din lojalitetsplikt. Det kan være i din arbeidsgivers legitime og saklige interesse å dele informasjon som ukomfortabelt for ledere og politikere, hvis det kan bidra til forbedring i lys av institusjonens samfunnsoppdrag. Da er lojalt å ytre seg.  
Det er forresten ikke helt sant at en byråkrat aldri skal «sette politikerne i forlegenhet», noe som gjerne sies internt. Dette er bare ett av mange hensyn som et departement eller kommuneadministrasjonen må ta hensyn til, og slett ikke det viktigste.  

Mens både ytringsfriheten og taushetsplikten er akkurat lik for alle, kan lojalitetsplikten slå ulikt ut avhengig av stilling. Den er ofte mer begrensende for de som er høyt oppe i organisasjonen og jobber nærmere politisk ledelse. Topplederne er ofte de som har minst anledning til å bruke sin ytringsfrihet til å ytre seg på egne vegne.  

Du trenger ikke spørre om lov 

Det er du som bestemmer om du skal ytre deg på egne vegne. Det er ikke innenfor arbeidsgivers mandat å forhåndsvurdere om en bestemt ytring er innenfor lojalitetsplikten. Arbeidsgiver kan gi generell veiledning, som for statlige virksomheter er gitt i Etiske retningslinjer for statstjenesten, men skal ikke godkjenne dine ytringer på forhånd. 

Hvis din arbeidsgiver i ettertid skulle mene at du ikke burde ha ytret deg, er det arbeidsgiver som må argumentere. Det er gang på gang slått fast at det skal veldig gode grunner til før lojalitetsplikten kan begrense en ansatts ytringer. Hvis du i god tro mener at dine ytringer er i organisasjonens interesse, er det nesten utenkelig at en ytring kan defineres som illojal – men vær oppmerksom på at form har noe å si; polemikk og personkritikk kan være vanskelig å forsvare i ettertid. Saklighet varer lengst! 

På to viktige områder er det arbeidsgiver som suverent bestemmer hva du kan si: 

• Arbeidsgiver bestemmer hva slags informasjon som er taushetsbelagt eller skal unntas fra offentlighet av andre legitime grunner. Er du i tvil, må du spørre. I ekstreme tilfeller kan det tenkes at informasjon unntas offentlighet uten at det er grunnlag for det, fordi noen ikke ønsker at det kommer ut. Det er i så fall ulovlig, men kan like fullt sette deg i krevende dilemma hvis du mener informasjonen har offentlig interesse.  
• Arbeidsgiver har også suveren rett til å bestemme alt hva du sier på vegne av institusjonen. Det er ditt ansvar å forsikre deg om at det ikke oppstår misforståelser. Hvis du vil uttale deg på vegne av institusjonen, må du be om lov. Vil du ytre deg på egne vegne, både kan og bør du oppgi arbeidsforholdet ditt om det er din arbeidserfaring som har gitt deg grunnlag for å uttale deg, men presisere at du uttaler deg på egne vegne.  

Hvorfor er dette viktig?  

Hvis flere offentlig ansatte bruker sin ytringsfrihet til å dele kunnskap og erfaringer knyttet til hva de jobber med, tjener alle på det i form av et rikere og mer nyansert offentlig ordskifte, bedre forståelse hos folk flest av viktige samfunnsoppgaver, bedre politiske prosesser og over tid en bedre offentlig sektor.  

Likevel: Til tross for tydelige lover og retningslinjer, og tross samvittighetsfulle, velartikulerte ansatte som ofte viser vilje til å strekke seg langt for det de er engasjert i, er det påfallende få som er synlig i det offentlige ordskiftet.  

Vi leser og hører jevnlig om ting som ikke har gått så bra i offentlige institusjoner. Men bak de fleste skandalepregede oppslag finnes en historie der mange ansatte har kjent til kritiske forhold i lang tid, uten at det har fått offentlig oppmerksomhet. Ofte kunne problemene ha vært unngått eller redusert hvis de hadde ytret seg tidligere, og blitt hørt. Hver gang dette skjer, har samfunnet litt store tap i form av kostnader eller dårligere offentlige tjenester.  

Hadde flere ansatte ytret seg tidligere, kunne en del av dette vært unngå. Det er sjelden lover og regler som står i veien. Ofte skyldes det forhold på arbeidsplassen som gjør at de ansatte har grunn til å være bekymret for personlig ubehag og andre negative konsekvenser som følge av å ha ytret seg, særlig om de ytrer seg kritisk om virksomheten. 

Når det skjer en gang imellom, er det et problem for den enkelte arbeidsplass og ansatte. Men når veldig mange offentlig ansatte, som har informasjon som har offentlig interesse, gang på gang lander på at den ulovfestede lojalitetsplikten trumfer den grunnlovfestede ytringsfriheten, har det en stor kostnad for hele samfunnet, og angår derfor oss alle.