Rettsliggjøring: mer politisk makt til domstolene?

All makt i denne sal.

Ordene lød fra Stortingets talerstol allerede i 1872. Det var Johan Sverdrups ord, mannen som gjorde det klinkende klart for både Konge og regjering at det er i Stortinget det siste avgjørende ord skal sies.

I dagens politiske virkelighet bør nok Sverdrups ord ses på som en sannhet med flere parlamentariske modifikasjoner. Blant dem er en ganske åpenbar: Domstolene har fått en stadig større politisk makt, ofte på bekostning av Storting og regjering. Stadig flere politisk betente saker bringes inn til domstolene for endelig avgjørelse – saker som tidligere ble avgjort av Storting, regjering, og den sentrale statsforvaltning.Gitt holdbarheten i en slik påstand, vil følgende spørsmål være naturlig å stille: Hvilke konsekvenser kan økt rettsliggjøring få for det grunnlovfestede maktfordelingsprinsippet?

Blant politiske saker som lettere enn tidligere henvises til rettssystemet, kan nevnes saker om klima, miljø, helse, trygd og barnevern – ofte saker der påstanden kan være at forvaltingens avgjørelse innebærer brudd på menneskerettighetene.

Dersom retten finner et forvaltningsvedtak ulovlig, og pålegger forvaltningen å fravike et vedtak basert på politiske føringer og forvaltningens faglige vurderinger, til fordel for en juridisk rettighet, vil det på sikt kunne føre til at stadig flere velger å prøve sin tapte forvaltningssak for retten. Og da med et forståelig håp om at retten legger til grunn deres forståelse av den lovbestemte rettigheten, og ikke forvaltningens.
Med andre ord: Vi kan få en utvikling der borgerne i stigende grad vil stole mer på dommerens rettslige skjønn enn på politikerens og forvaltningsbyråkratens forvaltningsskjønn.

Folks tilbøyeligheter til å gå rettens vei skjer i dag både fra enkeltpersoner, organisasjoner, etniske grupper, aksjonsgrupper og andre grupper som ikke aksepterer regjeringens eller forvaltningens avgjørelse. Det er heller ikke uvanlig i dag at det reises gruppesøksmål, og da gjerne fra pensjonister, uføretrygdede og/eller andre som mener seg urettferdig behandlet av stat og kommune.

I slike tilfeller vil domstolene være deres siste håp om at «rettferdigheten skal skje fylles.» Og med et slikt retthaversk utgangspunkt, sammen med profesjonell og høylytt advokathjelp, går borgerne til kamp mot forvaltningens «manglende forståelse for folks legitime rettigheter.» Dermed kan langvarige og ressurskrevende rettsprosesser settes i gang, mellom borgerne, regjeringen, NAV, helseforetaket eller hvem nå den uforstandige myndighet kan være.

Mange av de politisk avgjorte spørsmål som bringes til retten gjelder, som tidligere nevnt, påstander om menneskerettighetsbrudd. Det kan være kompliserte juridiske spørsmål som en god advokat kan prosedere helt til topps for sin klient; fra tingrett, via lagmannsrett og høyesterett, og helt fram til menneskerettighetsdomstolen i Strassburg om så det gjelder.

Rettsliggjøringens konsekvenser for kommunene

Stortinget qua lovgiver pålegger norske kommuner stadig flere oppgaver. Det skjer i form av lovfestede velferdsytelser, og uten finansiering vil kommunene ofte hevde. De nye og utvidete oppgavene som Stortinget pålegger kommunene, har etter hvert blitt så omfattende og krevende at kommunene ikke lenger ser seg i stand til å løse oppgavene slik loven krever.

Dermed kan den situasjonen lett oppstå, at kommunens innbyggere og deres advokater nærmest «truer» kommunen med å gå rettens vei hvis ikke kommunens innbyggere får de velferdsytelsene som loven foreskriver, og som de mener Stortinget har lovet dem. Følgene av at innbyggerne velger å gå rettens vei for å få sine lovbestemte rettigheter, kan igjen føre til sviktende tillit mellom kommunepolitikere og kommunens innbyggere.

For å unngå en åpen tillitskrise, kan kommunene da fristes til å ta opp nye lån for å klare å dekke de påståtte «lovbestemte velferdstjenester», noe som igjen kan føre til at kommunen havner på ROBEK-listen, dvs. listen for konkurstruede kommuner.

Fosen-saken: Et godt eksempel på denne artikkels forståelse av rettsliggjøring.
Fosen-saken viser hvordan Norges Høyesterett anvender menneskerettighetene som et rettslig hensyn – et hensyn som i tilfellet Fosen tilsidesatte regjeringens forvaltningsavgjørelse. Saken gjaldt gyldigheten av konsesjon for vindkraftanlegg på Fosen i Trøndelag, gitt til utbygging på områder brukt til samisk reindrift. Konsesjonsvedtakene ble kjent ugyldige. Dommen tok ikke stilling til de videre rettsvirkningene (som riving eller fortsatt drift), noe som etterlot den praktiske oppfølgingen til forvaltningen.

Den endelige høyesterettsdommen i Fosen-saken viste at politiske og forvaltningsmessige avveininger (i dette tilfellet; avveininger mellom energi og urfolksrettigheter) er blitt flyttet inn i det rettslige rom der avgjørelsen skjer mer ved hjelp av juridiske normer enn gjennom bruk av politisk skjønn.

Satt litt på spissen kan man derfor si, at Fosen-saken viser hvordan domstolene kan avgjøre politiske konflikter som tidligere lå til demokratisk behandling for avgjørelse.

Når det gjelder internasjonale menneskerettigheter har domstolene, for Norges vedkommende, stor juridisk gjennomslagskraft, selv i politiske spørsmål der vesentlige samfunnsinteresser står på spill. Det gjelder for eksempel bruk og utbygging av grønn energi. Slik sett kan urfolks rettigheter, som tilfellet er i Fosen-saken, komme til å trumfe en regjerings vurdering av hva som er nødvendige naturinngrep for å sikre landets kraftforsyning. Denne drakampen mellom politiske og rettslige hensyn vil vi antakelig oppleve en stadig hyppigere forekomst av, i tiden fremover.

Et åpenbart problem med denne «juridifisering» av politikken, kan være at domstolen som regel ikke sier noe klart om hvilke konsekvenser deres lovforståelse kan få, eller hvilke løsninger forvaltningen etter rettens avgjørelse må forholde seg til. I verste fall kan slik vegring, eller en slik rolleforståelse føre til at regjering og forvaltning heller ikke våger å trekke politiske konsekvenser av rettens kjennelse. Dermed kan en form for politisk handlingslammelse om å mene noe mer om saken oppstå, med uheldige konsekvenser både på kort og lengere sikt.

Et tilhørende interessant spørsmål det da er relevant å stille er: Hva om en enstemmig Høyesterett hadde kommet til motsatt resultat i Fosen-saken? At konsesjonen som ble gitt for bygging av vindmøller på Fosen var fattet på et lovlig rettsgrunnlag, og dermed ikke brøt med samenes oppfatning av deres menneskerettigheter? Hvordan hadde partene i konflikten i så fall stilt seg til rettsavgjørelsens rettferdige og rettssikre innhold?

Rettsliggjøring er også et spørsmål om tillit

Den økte bruk av retten for om mulig å tilsidesette en forvaltningsavgjørelse, kan også være et syntom på en gryende tillitskrise mellom borgerne, regjeringspolitikere og forvaltningsbyråkratene. En slik tillitskrise kan ha noe å gjøre med at borgerne, i det mylder av rettighetsregler som gjelder i dag, vil mene at det mest betryggende vil være å kunne få sin rettighets-sak prøvd, også for en dommer, og da helst for en dommer i Høyesterett, om nødvendig.

Med det store omfang rettighetsbestemmelsene har i dag, er det ikke overraskende å registrere at folk som ikke når fram med sine rettighetskrav i forvaltningen, også prøver sin sak for domstolene. De fleste har vel en formening om at en høyesterettsdommer har vel så god oversikt over menneskerettighetskonvensjoner, miljøvern-konvensjoner, Grunnlovsbestemmelser, lover, forskrifter EU-EØS forordninger som en forvaltningsbyråkrat eller regjeringsadvokat?

Sluttord

På tross av hva økt rettsliggjøring vil koste av ekstra tid, økte ressurser, økt usikkerhet og økt slitasje på det forvaltningspolitiske regime, så vil nok de fleste likevel oppleve at muligheten til å få sin tapte forvaltningssak sak prøvd for retten, betyr en styrking av rettssikkerheten. Og er det noe borgere av en demokratisk rettsstat som vår er skjønt enige om så må det vel være å hegne om den - rettssikkerheten – koste hva det koste vil?