Frigjøringsdagen handler også om fremtiden

Et spørsmål som nok har kvernet i mange av oss, har vært: Kan det finnes noen mening i dette?

Selv om henrettelsene føles dypt meningsløse, er oppofrelsene alt annet. Å velge å risikere døden for en sak som er større enn en selv, er selve fundamentet for å kjempe for alt som er rett og moralsk i verden.

Vi skylder derfor dem som tok det valget – og som mistet alt – å samles her hvert år og minnes dem i takknemlighet.

De valgte innsats, tross fare.

De valgte ubehag, når det enkleste var å sitte i ro.

Og i møte med døden, sto de oppreist.

Vi lærer deres navn, vi leser om deres innsats, og vi takker dem. 

Men (og dette er viktig): Vi skylder ikke bare å minnes dem. Vi skylder dem å lære av det de gjorde og det de ofret.

Lærdommene kan være storpolitiske, eller de kan være dypt menneskelige.

De har lært oss å aldri tro på nøytralitet og alenegang igjen, i møte med ren ondskap. Vi har lært at fred må sikres gjennom et sterkt forsvar. Vi har lært at totalitært tankegods aldri må overvinne oss fra innsiden. At vi aldri må vende oss mot hverandre og bryte ned rettsstaten som er møysommelig bygget opp av generasjonene før oss.

Og vi har lært hva ekte mot og oppofrelse er. Hva som i ytterste konsekvens kreves for å verne friheten.

Om vi faktisk klarer å leve opp til deres mot, om det kreves, er umulig å si i forkant.

Men de har gitt oss fasiten. De har gitt oss eksemplet å strekke oss etter. 

For minnedager som dette handler ikke bare å se bakover. Det handler vel så mye om fremtiden.

Om alle vi som sitter her i dag føler at vi lærer noe av å være her, om vi påminnes disse grunnleggende sannhetene, og om vi setter ut denne lærdommen i praksis gjennom det vi gjør i hverdagen vår;

Ja, da kan det faktisk finnes mening i det meningsløse som skjedde her for 81 år siden.

Det tror jeg de ville ønsket av oss. 

Vi må aldri vende oss mot hverandre og bryte ned rettsstaten som er møysommelig bygget opp av generasjonene før oss.

Peter Frølich (H)
Leder, Stortingets utenriks- og forsvarskomité

Da moren til en av de dødsdømte som satt her på Akershus festning fikk møte sin sønn for siste gang, fortalte han henne om en salme som ga ham mening, og et håp for fremtiden, i de siste dagene av hans liv.

Den går slik:

Fred og frihet Norge eier,
er på Herrens ord ei arm,
lengsel etter lysets seier
brenne i hver nordmanns barm!

I hvert trofast hjerte ned
Ordet senke trøst og fred,
Norge, over våre grave
blomstre som en Herrens have!

I møtet med døden hadde de et håp om et Norge som en gang ville blomstre over deres graver.

Og slik ble det. Og vi takker dem.

La oss sammen sørge for at det forblir sånn.

Takk.