Offentlig sløsing – en begrepsavklaring

«Offentlig sløsing» er et ideelt uttrykk hvis du ønsker oppmerksomhet i både sosiale og redaktørstyrte media. Det er kort og konsist, og gir umiddelbare assosiasjoner som vekker følelser hos de fleste. Det gjelder særlig hvis du ikke forklarer uttrykket nærmere, for da vil alle legge til sine egne assosiasjoner.

Et godt offentlig ordskifte, derimot, forutsetter at deltakerne snakker om det samme. Her er en begrepsavklaring til de som ikke primært søker oppmerksomhet, men god debatt om viktige spørsmål.

• Offentlig pengebruk til formål som er politisk vedtatt, men som man mener det ikke burde vært brukt så mye penger på, er et spørsmål om demokratisk prioritering og ikke «sløsing». Hvis man likevel insisterer på å bruke ordet, anbefales «politisk sløsing» og ikke «offentlig sløsing». Langt de fleste påstander om offentlig sløsing er i denne kategorien. 
• Offentlig sløsing er hvis offentlige institusjoner bruker vesentlig mer penger enn nødvendig for å gjennomføre sine oppdrag, eller bruker penger til ingen nytte. Her må det foretas en rimelighetsvurdering: Ingen organisasjon klarer å bruke alle sine ressurser mest mulig effektivt og alle har et ganske betydelig effektivitetstap sett opp mot en teoretisk idealsituasjon. Det er urimelig å kalle hele dette effektivitetstapet for sløsing, men begrepet passer hvis det over tid brukes mer ressurser enn hva som er rimelig å forvente.
• Offentlige institusjoner bruker mye ressurser på aktiviteter som ikke bidrar direkte til hva organisasjonen er satt til å levere. Det er ikke sløsing når det er nødvendig; det er for eksempel sterkt urimelig å omtale administrasjon som sløsing. En del offentlig ansatte opplever likevel at det brukes mye tid på organisatoriske prosesser som ikke bidrar effektivt verken til samfunnsoppdraget eller til organisatorisk forbedring. Hvis det er unødig og kan unngås, er det rimelig å omtale som sløsing.
• En egen kategori offentlig administrativt ressursbruk er den som er nødvendig, men ikke produktiv i lys av organisasjonens primære samfunnsoppdrag. Mye dokumentasjon og annet «byråkrati» er i denne kategorien. Den samlede arbeidstiden utgjør kanskje titalls milliarder kroner som kunne ha vært brukt på samfunnsoppdraget. Hvis man regner slike oppgaver som unødvendige, er det rimelig å omtale som sløsing. Men da er det de som har bestemt at det skal gjøres – oftest politikere, kanskje indirekte gjennom EU-tilpasning – som sløser, og ikke nødvendigvis institusjonen som gjennomfører oppgavene.
• En mellomkategori er hvis et politisk bestemt blir vesentlig dyrere enn opprinnelig antatt. Kanskje blir det så dyrt at politikerne ikke ville ha vedtatt det hvis de hadde visst prisen i første omgang, men prosessen har gått for langt. Dette er kritisk, men om det kvalifiserer til kritikk for sløsing, er delvis avhengig av hva som er årsaken: Forholdet kan skyldes dårlig planlegging og gjennomføring, en kalkulert risiko etterfulgt av uflaks, politiske prosesser, eller uforutsette eksterne forhold – og kanskje manglende politisk evne til å snu i tide.

Når Stat & Styring skriver om sløsing, skriver vi ikke primært om offentlig ressursbruk, men om ordet sløsing. Ordet er viktig fordi påstander om sløsing har kraft til å påvirke politikk og forvaltning på sikt – nesten uavhengig av om påstandene er riktige og rimelige. Men hvis Stat & Styring skriver om unødig ressursbruk i offentlig sektor, vil vi normalt bruke mer presise begreper.