Samskaping – fra strategi til praksis

Denne artikkelen ble først publisert i utgave 1/2025 av Stat & Styring, utgitt på Scandinavian University Press.

Over hele landet vedtar kommunene strategier og planer der «samskaping» og «innovasjon» nevnes – som mulige midler i arbeidet med å løse flokene innenfor tjenesteytingen og for å bidra til bolyst og å hindre befolkningsnedgang. «Tillitsreform» og «tjenestedesign» nevnes i samme åndedrag. Samlet sett skal samskaping, innovasjon, tillitsreform og tjenestedesign nærmest på magisk vis bidra til at kommunene bygger ned siloene, tar brukerens fokus, jobber helhetlig, effektivt og tverrfaglig. Samtidig skal kommunene i enda større grad ta i bruk ressursene som pårørende og frivillige representerer.

I forskingsrådsprosjektet «Den samskapende kommunen» har vi sett nærmere på hva som skjer når kommunen tar steget fra «prateplanet» i strategier og ledertaler og over til gjennomføring i praksis. Vi har identifisert fire faktorer som har betydning for innføring og institusjonalisering av «samskaping». Disse faktorene kommer vi tilbake til, men først tar vi en tur til Stad kommune – til en historie om samskaping i praksis fra Kommune-Norge anno 2024.

Pilotprosjekt for bolyst

Stad kommune føyer seg inn i rekken av kommuner som sliter med å få økonomien til å gå opp, og er under press for å leve opp til statlige krav. Ledelsen drar på «Tour de Stad» – en turne til alle bygdelag for å snakke med folk og få innspill til kommuneplanen. Basert på alle innspillene bestemmer kommunen seg for å bli «Den samskapende kommunen» i møte med utfordringene.

Stad kommune tar initiativ til forskingsrådsprosjektet «Den samskapende kommunen» – der Telemarksforsking og Universitetet i Sør-Øst Norge følger deres eksperimentering med samskaping fra 2021 til 2023. Kommunedirektøren involverer seg aktivt, spesielt i starten av prosjektet. De gjør en grundig jobb med å finne prosjektledere – fasilitatorer – til pilotprosjekter som tar utgangspunkt i satsingsområdene i kommuneplanen.

Ett av pilotprosjektene starter med at kommunen får innspill fra en engasjert innbygger som ønsker et felles dyrkingsområde. Dyrking og urbant landbruk er i samsvar hovedmålet i samfunnsplanen – eit livskraftig og trygt samfunn der vi alle dreg i lag, tenker fasilitatoren, og dermed er ett av tre pilotprosjekter i gang. Kommunens innstilling er at det er viktig å legge til rette for engasjerte innbyggere slik at de kan gjennomføre aktiviteter og ta ansvar, istedenfor å vente til ideene passer inn i kommunens egne planer.

Fasilitatorene inviterer hagelag, bondelag, handel og gartneri, statsforvalter og fylkeskommune, politikere, landbrukskontor, skole, avdeling for opplæring og integrering og engasjerte innbyggere til en samling. Deretter søker de om, og får, penger fra fylkeskommunen. Gruppen av de involverte bestemmer hvordan midlene skal brukes, uten at kommunen legger for mange føringer. Kommunen etablerer et «samskapingslokale» midt i sentrum.

De mener at en møteplass utenfor kommunehuset påvirker likeverdigheten i samskapingen og hvordan makt og ansvar fordeles i gruppen. Et tomt lokale i gågaten i sentrum blir derfor omgjort til en møteplass for innbyggerne. Fasilitatorene oppretter en Facebook-gruppe slik at deltakerne lett kan kommunisere med hverandre utenom samlingene.

Pilotprosjektet får fart på seg når de får låne et drivhus av en lokal gartner gratis. Drivhuset blir noe helt konkret å jobbe med mot den kommende dyrkingssesongen. Ballen ruller av gårde. For eksempel etablerer de etter hvert et nytt drivhus nærmere sentrum, prosjektet blir en integreringsarena for flyktninger, og det etableres skoleprosjekter med dyrking i pallekarmer hvor lærerne er drivkraften. Etter hvert blir alle aktivitetene samlet under merkelappen «Jordnær» med mottoet «dyrk lokalt – et lokalt». Kommunen trekker seg ut, men bistår når det er behov, for eksempel når det er behov for å søke midler og koordinere alle aktørene. En av fasilitatorene ser på framtiden til pilotprosjektet slik: «Om fem år er det mange fornøgde innbyggarar som driv med det dei har lyst til å drive med på fritida og opplever at dei gjev noko til fellesskapen.»

Pilotprosjekter i skjæringspunktet mot helse- og omsorgstjenester

Parallelt med «Urbant landbruk» tar også pilotprosjektet «Meningsfull og aktivt liv» form i Stad kommune.

Etablerte organisasjoner, som idrettslaget, ungdomsrådet, folkehøyskolen og videregående skole, inviteres til oppstartssamling. Deltakerne arbeider med spørsmålet «Hva kan vi bidra med for å skape et mer meningsfullt og aktivt liv?». En av deltakerne ytrer skepsis til om dette bare er nok et kommunalt «pratemøte». Fasilitatorene tar kritikken på alvor, og i den andre samlingen arbeider gruppen med prioriteringer. Fasilitatorene bruker «verdenskafe» på samlingene – et kreativt verktøy for å stimulere til diskusjon. Det kommer mange ideer om hvordan deltakerne selv kan bidra for å få i gang aktiviteter.

«Møteplasser» blir valgt som fokus med målgruppen enslige mellom 20 og 60 år. Det jobbes med ulike søknader om midler – denne gangen er det de private aktørene som søker selv, og kommunen tilbyr støtte. Pilotprosjektet «Meningsfullt og aktivt liv» utvikler seg raskt i mange retninger. Det etableres en ordning med støttekontakt/fritidskontakt som valgfag på folkehøgskolen, ulike aktiviteter for eldre, og aktiviteter som skal fungere som en portal inn til arbeidslivet. Et møtested for ungdom etableres i samarbeid med en lokal kafé, og aktivitetskvelder etableres i samarbeid med det lokale treningssenteret.

Kommunen avgrenser sin rolle til å fasilitere samlinger, smøre prosessene og legge til rette og la dem som velger å engasjere seg, finne sin egen vei.

Stad kommune har nå et samskapingsteam for å sikre at samskaping er en permanent del av organisasjonsstrukturen. Samskapingsteamet skal bruke og formidle en skreddersydd arbeidsmetode som kommunen vil teste ut i tjeneste- og samfunnsutvikling. Målet er å ha en førstelinjetjeneste for samfunnsutviklingsprosjekter og å være tilgjengelig for innbyggere.

Motsetninger og utfordringer

Vi har nå gitt en smakebit av hvordan én kommune har jobbet med samskaping i praksis på to ulike områder fra 2021 til 2023. Det som ikke kommer tydelig frem i historien over, er kompleksiteten. Eksperimentering med samskaping har vist den potensielt sterke motsetningen som eksisterer mellom fleksibel, kreativ, eksperimentell dialogisk virksomhet og en mer byråkratisk og hierarkisk offentlig logikk. Den enkelte kommunen må finne handlingsrommet innenfor rammene av det representative lokaldemokratiet og tørre å utforske størrelsen på handlingsrommet. Vi har sett at ulike kommuner kan ha ulike forutsetninger for å kunne lykkes med samskaping i praksis.

I Stad kommune refererer de flere ganger til viktigheten av praten ved kaffemaskinen. I en stor og kompleks organisasjon kan det være vanskeligere å få til slike uformelle møteplasser mellom toppledelsen og de som skal fasilitere og lede pilotprosjektene. Det er ikke selvsagt at små kommuner fungerer godt, men Stad kommune er trolig et godt eksempel på en kommune som har høy tillit i befolkningen og stor evne til fleksibilitet og lokal tilpasning. Kompleksiteten og koordineringsbehovet er selvfølgelig større i større kommuner.

Hovedkonklusjonen i prosjektet «Den samskapende kommune» er at det ikke finnes noen suksessoppskrift for innføring av samskaping som arbeidsform og tankesett. Den enkelte kommunen må tilpasse prosessen til sine behov og sin kultur, både i kommuneorganisasjonen og i lokalsamfunnet. Når det er sagt, ønsker vi likevel å holde frem fire faktorer som fremstår som sentrale på veien fra ord til handling – eller fra «prateplan» til samskaping i praksis.

Start der det er ett tydelig behov

For det første er det lettest å institusjonalisere samskaping når det er en erkjennelse i organisasjonen av at det er et behov for å drive med samskaping. Ikke all endring, utvikling og innovasjon trenger å foregå gjennom samskapende prosesser. Det kan være lurt å starte med en tydelig utfordring som kommunen ønsker å løse, og et tema som engasjerer til deltakelse, og hvor det er et klart behov for å involvere og mobilisere ulike samfunnsaktører.

Bruk eksisterende engasjement og samarbeid

For det andre er erfaringen at det er lettest å få til samskaping på områder hvor kommunen kan bygge på allerede eksisterende engasjement og etablerte samarbeid med lag og organisasjoner. Kommunen kan da forsterke engasjementet og strukturere arbeidet ved å fasilitere samskapende prosesser og bidra til realisering av ideer sammen med lokalsamfunnet. Mer konkret kan kommunene bidra med å tilrettelegge for gjennomføring av aktiviteter og tiltak ved for eksempel å bistå med å søke midler og stille med lokaler for møter og aktivitet.

Sørg for forankring på toppen

For det tredje bør innføring av samskapende prosesser være godt forankret i ledelsen, og de som fasiliterer prosessene, bør ha et handlingsrom til å ta beslutninger sammen med de andre samskapingspartnerne. Politikerne bør vedta rammebetingelser og handlingsrom for samskaping. Rammebetingelser som er viktig å avklare, kan blant annet være hvordan en tenker seg at samskapingsprosesser skal kobles på de øvrige beslutningsprosessene i kommunen. Politikerne kan f.eks. gjennom kommunens samfunnsplan peke på områder hvor det er ønskelig med samskapende prosesser for å nå ønskede mål for utviklingen i lokalsamfunnet. Samtidig er det også viktig at kommunen har et opplegg for innbyggerdialog, og hvor man følger opp innspill og ideer som kommer fra innbyggerne.

Organisasjonskulturen i kommuneorganisasjonen er en viktig faktor for å lykkes med samskaping. Kommuneledelsen kan støtte opp om samskaping ved å erkjenne og ha tillit til at denne arbeidsformen vil føre til mer aktivitet og endring, og at fleksibilitet og risikovilje er nødvendig når man har begitt seg inn på åpne innovasjonsprosesser.

Bygg opp fasiliteringskompetansen

For det fjerde er fasilitering og koordinering sentralt for å få til samskapende prosesser. Fasilitering krever både kompetanse innen ulike kreative verktøy og metoder og personlige egenskaper som evner å generere, støtte og følge opp samskapingsinitiativer og prosesser. Å samle og tilgjengeliggjøre kunnskap og ressurser knyttet til samskaping og fasilitering, kan bidra til å institusjonalisere samskaping.

Det finnes ingen fasit – kommunene må prøve og feile og prøve på nytt

Kommune-Norge har behov for omfattende innbyggerdialog i tiden som kommer. Fasiliteringskompetansen, forankringen og organisasjonskulturen Stad kommune har opparbeidet seg, ser ut til å være viktig for veien inn i fremtiden – fra strategi til praksis innenfor samskaping og innovasjon. Kommunen har evnet å tolke samskaping innenfor den komplekse organisasjonen som en kommune utgjør, og de har evnet å gjøre samskaping til sitt eget, fremfor å håndtere det som et teoretisk og abstrakt ideal, samt å finne et passende rom der samskapingen ikke forvitrer lokaldemokratiet, men heller understøtter det. Vi avslutter historien med et sitat fra toppledelsen i kommunen, som kan peke på veien fremover for samskaping:

«Det eg trur blir aller viktigast, i alle fall slik eg ser det i min eigen organisasjon, det er å få alle til å forstå at dette er ein annan måte å arbeide på for å realisere måla i kommunen. (…). Dette er ein måte å løfte oss på som samfunn. Det å jobbe i lag. Sjå at kommunen er noko meir enn eit rådhus og nokre tenester. Det er eit heilt samfunn som har enormt mykje ressursar viss dei berre klarer å jobbe i lag.»

Teksten ble opprinnelig publisert på Scandinavian University Press. Det kan ha vært gjort mindre endringer i teksten, blant annet når det gjelder titler, mellomtitler, bilder og fotnoter.

Ukjent forfatter (2025). Samskaping – fra strategi til praksis. Stat & Styring, 35(1), 49-54. https://doi.org/10.18261/stat.35.1.8

Publisert av Altinget under lisens CC BY 4.0